Helse & Livsstil

På hans premisser

Jeg er blitt avvist, selv om jeg bare har bedt om en klem eller forsøkt å få til en prat.

Publisert
Sist oppdatert




Spørsmål: eg er en selvstendig kvinne, gift og med to barn. Etter en periode som hjemmearbeidende etter første fødsel, begynte jeg å studere. Nå har jeg vært i jobb i fire år og stortrives. Forandringen i hverdagen ble en stor utfordring da jeg ble heltidsstudent. Vi måtte dele ansvar og plikter på nytt, og det ble en kamp om hvem som gjorde mest og minst. Mannen min var hovedforsørger og hadde førsteprioritet på å ta ut tid til egne behov, blant annet til reiser. Jeg holdt så vidt hodet over vannet i forhold til studier, hjem og barn. Forventningen og kravet til mitt bidrag hjemme forble uendret da jeg begynte å jobbe, noe som førte til at jeg overhodet ikke følte mestring. De siste to årene har vært en stor belastning. Alt skal skje på hans premisser. Jeg har gitt klart uttrykk for at jeg ikke ønsker å leve på denne måten lenger. Hvis vi skiller lag og legger vekt på godt samarbeid i stedet, tror jeg alle kan tjene på det. For et par uker siden satte jeg hardt mot hardt, og jeg tror budskapet ble tatt alvorlig. Det ble en helg med mye prating, gråting, tilståelser og kapitulering. Han tok på en måte skylden på seg og beklaget «terroriseringen». Jeg mener vi er to om saken og må dele skyld. Uansett, han har lovet forbedringer og bedt meg om å bli. Det har vært mye roligere etter dette, men jeg har fått en ny reaksjon. Tidligere kjempet jeg for å ha fred i hjemmet, og la vekt på gjensidig respekt og god kommunikasjon. Nå, når dette ønsket kanskje er oppfylt, kjenner jeg at det er langt igjen. I løpet av de siste årene har jeg ikke fått mye positiv tilbakemelding, heller negativ. Jeg har hatt en følelse av at han verken tåler meg eller noe som har med meg å gjøre. Jeg har følelsen av at jeg ikke har greid å oppfylle hans forventninger, selv om han nå sier at jeg har gjort vel så det. Men han har stadig prøvd å dukke meg. Jeg er blitt avvist, selv om jeg bare har bedt om en klem eller forsøkt å få til en prat. Nå føler jeg at det stilles krav om at jeg skal juble over hvor bra alt går. Jeg skal gi positive tilbakemeldinger, slik at han blir oppmuntret til å fortsette i det gode sporet. Men dette greier jeg ikke, det blir helt feil! Jeg er så fortvilet over situasjonen og lurer på om tålmodighet og positiv innstilling vil føre noe godt med seg. Jeg hadde vært gjennom en lang prosess og var mentalt innstilt på brudd. Grunnen til at det ikke ble gjennomført, er først og fremst barna. Han vet hvordan jeg har det, men jeg tror ikke han forstår. Rent mentalt er det nesten tøffere nå enn da det hele var mer turbulent. Barna er ikke informert om vårt oppgjør. Faren mener dette må være mellom oss. Hva skal jeg gjøre?
Fortvilet

Svar: Du har vel tid til å tenke litt lenger over om du bør skille deg eller ei. Jeg tror at man aldri skal ta alvorlige avgjørelser nå man er i en opprørt sinnstilstand. En gang var du glad i mannen din. Er det en liten rest av følelser igjen som kan vekkes til live hvis han forandrer seg på permanent basis, eller har han greid å drepe alt som heter kjærlighet hos deg? Dersom du vet at alle følelser er fullstendig døde, har jeg vondt for å tro at en forandring hos ham vekker dem til live igjen. Man kan ikke få et bål som har brent helt ut til å flare opp ved å blåse på det. Så er du sikker på at din kjærlighet er helt borte,
blir det vel bare seigpining å utsette bruddet. Men tror du at det kan være rester av gode følelser igjen, synes jeg du bør vente litt og se hva som skjer. Nå virker det som du kan stille krav til mannen din. Ett av disse kravene bør være at han viser deg lojalitet overfor
barna, og at det er slutt på den tiden da mor hadde skylden for alt som gikk galt. Et annet krav bør være at han må forstå at du vil trenge lang tid før du kan vise den begeistringen
han forventer av deg. Til det er dessverre altfor mange vonde minner levende hos deg. For meg kan det se ut som om det er en del menn som forventer at det bare er å sette en strek over alt galt som har hendt og gå videre med friskt mot når tingene forandrer seg til det bedre. Jeg har snakket med flere kvinner som har fortalt noe liknende om sine menn. Skal mannen din ha noen sjanse på å vinne deg tilbake og finne fram til en god måte å leve med deg på, så er han nødt til å forstå og respektere at du trenger tid til eventuelt å forsone deg med det som har hendt. Du trenger vel også tid før du tør stole på at tingene har forandret seg på permanent basis. Til sist, jeg er enig med mannen din i at det er greit å holde barna utenfor inntil du eventuelt har bestemt deg sikkert for å gå. Legger de merke til den endrede stemningen i hjemmet og kommer med spørsmål, må de selvfølgelig få ærlige svar. Men absolutt alt trenger de foreløpig ikke å få vite. De fleste barn blir redde og utrygge hvis det blir snakk om at foreldrene kanskje skal skilles.

Åsa Rytter Evensen
samlivsrågdiver
asa@kk.no

På hans premisser
Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer