Helse & Livsstil

På kollisjonskurs

Jeg kan ikke fortsette dette samlivet uten at han er villig til å dele mine verdier.

Publisert
Sist oppdatert




Spørsmål: Jeg er en kvinne i slutten av trettiåra. Jeg har store barn fra første ekteskap og små i nåværende. Jeg har, fra jeg var lita, hatt ønsker om å bosette meg på en helt spesiell type plass og leve et relativt spesielt (i de flestes øyne) liv. For noen få år siden bosatte vi oss på et slikt sted, men det viste seg raskt at mannen min ikke ønsket å leve slik jeg ønsket. Vi kan sammenliknes med par der den ene er religiøs og den andre ateist, eller en er kommunist og en Frp-er. Det er altså snakk om verdier og grunnholdninger. Men hans motpol til mine «verdier» er egentlig ikke motsatte verdier, han vil bare ha det behagelig. Jeg har flere ganger sagt rett ut at forholdet mellom oss er dødfødt og at vi bør gå hver vår vei. Han har nektet. Jeg kan ikke fortsette dette samlivet uten at han er villig til å dele mine verdier, og for å gjøre det, må han endre seg fullstendig. Og noe sånt kan jeg ikke kreve. Verken prinsipielt eller fordi han ikke er interessert i å endre sitt verdisyn. Om han sier seg villig til å forandre seg helt, blir det på feil grunnlag, nemlig for å forhindre at jeg går. Jeg spør vel egentlig ikke om råd, jeg ser ingen løsning for mitt vedkommende, men det kan være interessant å høre en eksperts oppfatning av forhold der partene er fullstendig på kollisjonskurs.
Med hilsen trønder

Svar: Det virker som om det er viktigere for deg å leve slik du vil enn å bevare forholdet til mannen din. Det virker som du ikke er særlig glad i ham lenger. Du har rett og slett ikke respekt for hans verdier. Det byr på helt spesielle utfordringer når to mennesker med svært ulikt verdisyn velger å leve sammen. Skal det gå bra, tror jeg kjærligheten må være så sterk at den blir viktigere enn alt annet. Jeg tror også paret må ha gjennomdrøftet denne problemstillingen, slik at begge vet hva de går til og skjønner hva som vil kreves av dem. Og hva er det som kreves? Først og fremst respekt for den andres syn og vilje til å la være å forsøke å «omvende» den andre. For å respektere verdier og meninger som er helt annerledes enn dem en selv har, må en være tolerant og raus. En må være villig til å se at i mange av livets store spørsmål finnes det ikke ett riktig fasitsvar. En må være villig til å diskutere ulikhetene for å forstå den andre bedre, ikke
for å få rett eller vinne diskusjonen. En må være smidig og villig til å inngå kompromisser. Og en må være likestilt, slik at det ikke blir en part som alltid må fire på sine prinsipper.
Dessuten må en være villig til å tilgi og glemme hvis ikke alt fungerer etter oppskriften hele
tiden. Den gode siden ved dette er at et slikt samliv kan bli svært spennende og lærerikt. Det vanskelige er at det skal noe til å være respektfull, tolerant, raus, smidig og tilgivende hele tiden. Derfor er det ikke merkelig at det ofte ender med brudd. I forelskelsens rus har alle en tendens til å overse det som skiller og tenke at det nok vil ordne seg med tiden. Dreier det seg om bagateller, er vel dette riktig. Men dreier det seg om vesentlige verdier for partene, kan kløften bli dypere når hverdagen kommer. Jeg tror en del konflikter i parforhold kunne vært unngått hvis vi hadde vært mer bevisste på hvilke verdier, smak eller preferanser som sitter så dypt at vi vil holde på dem uansett – og hvilke som er mindre viktige, der vi klokt kan gi oss hvis partneren ønsker noe annet. De fleste vil antakelig mene at spørsmålet om hvordan felles barn skal oppdras er av stor betydning, og her er det en stor fordel at man stort sett er enige. For noen mennesker har bosted en
sterk sammenheng med livskvalitet og trivsel, noe jeg skjønner det har for deg. Andre kan slå seg ned hvor som helst og finne seg til rette. Det som er helt vesentlig for den ene i et parforhold kan være langt mindre vesentlig for den andre. Når to viljer kolliderer, kan det være klokt å finne ut hvor vesentlig spørsmålet er for begge. Hvis det kommer fram at det
er langt viktigere for den ene eller for den andre, kan en fornuftig avgjørelse være å rette seg etter ønsket til den parten som spørsmålet er aller viktigst for. Det gamle ordtaket
om at «Den klokeste gir seg» er i mange tilfeller riktig. Men en skal ikke gi seg hvis det fører til en trist og ulykkelig framtid for en selv. Til slutt: Jeg håper dere finner fram til en løsning som blir god for dere begge.

Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no

På kollisjonskurs
Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer