Heftige dueller mellom Arbeiderpartiets Gunn Karin Gjul og Høyres Linda Cathrine Hofstad om pappapermisjonen markerer startskuddet for det nye slaget på familiepolitikkens arena. Arbeiderpartiet er fristet av den islandske modellen, der en tredel av foreldrepermisjonen er forbeholdt mamma, en tredel pappa, mens den siste tredelen er valgfri. Høyre raser, og mener dette vil være et statlig overgrep som fratar foreldrene friheten til å velge hvordan de vil leve.
Temperaturen stiger blant kommende mødre og fedre også. Omsorgen for barnet i det første leveåret er jo noe av det aller viktigste de har å tenke på. Vi har en av verdens beste ordninger for foreldrepermisjon her i landet, men fortsatt er det slik at menn i liten grad tar ut mer enn noen få uker.
De få pappaene som blir hjemme lenger, kalles enten vår tids helter – eller blir tvert imot sett på som rare og sære, og iallfall lite karrierebevisste. Mange arbeidsgivere rygger når en mann søker permisjon for å passe barnet sitt.
Men det gjør også mange mødre, og her er vi ved det som skaper størst bølger og opprør. En helt ny generasjon menn er på full fart inn i fødestuene, på helsestasjonene og i barnehagene, og de er på vei hjem. Men når rettigheter som foreldre fordeles, føler mange pappaer seg helt glemt. De nye pappaene vil mene noe om hva som er best for barna, de ønsker nærhet til sine barn og vil ikke bli overstyrt av kvinnene.
Mannsforsker Jørgen Lorentzen sier i ukens KK at mer pappapermisjon er et viktig verktøy hvis vi skal komme videre. Han sier også at det er hevet over tvil at menn blir forskjellsbehandlet i dag, ikke minst i rettsvesenet når foreldre går fra hverandre. Det skal svært mye til for at en mann får omsorgen for barna sine, slik vår historie om alenepappaen Kenneth Aas forteller.
Å slippe til pappaene handler om å anerkjenne menn som like gode omsorgspersoner, og å erkjenne at det er en konsekvens av ideen om likestilling. Men likevel er det forståelig at mange kvinner er redde for å miste deler av tiden hjemme med babyen, uten at det dermed bør oppfattes som et angrep på mannen.
Mange mødre trenger tid på å komme seg etter en fødsel, de sover lite og ammer mye. Flere og flere kvinner gir signaler om at de vil vente med å gå i full jobb.
Den islandske metoden innebærer at staten bestemmer, og den er en tvangsstyring av familienes hverdag. Det positive med lovregulering er at endringer skjer raskere, men det negative er at folk mister sin frihet og at alle må handle helt likt.
En annen idé som lanseres, er å innføre skattefradrag til den av foreldrene som tjener minst. For mange koker permisjonsspørsmålet ned til enkle økonomiske regnestykker. Mannen tjener nesten alltid mer enn kvinnen, så hun blir hjemme. Men med skattefradrag for mammaene, kan flere stimuleres til å velge annerledes hvis de ønsker det.
Et tredje forslag er å dele arbeidsgivernes utgifter likt mellom foreldrenes arbeidsgivere, uansett hvem som tar ut permisjonen. En slik ordning vil gjøre menn og kvinner like stabile som arbeidskraft, og det blir lettere for menn å ta ut permisjon.
Jeg er overbevist om at tiden er moden for å gjøre noen endringer i dagens ordning, av hensyn til foreldre, barn og verdier samfunnet styres etter. Men konklusjonen er langt fra opplagt. Derfor tror jeg vi bør bruke tid på å studere ulike modeller. Barnas første leveår er så viktig for veien videre at barna også fortjener at alle endringer er godt gjennomtenkt, før politiske myndigheter setter sitt stempel.
Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
