Hva tenker du på når jeg sier påske? Skiturer på fjellet, krim, håndmalte egg, marsipan, bypåske med kino- og kafébesøk – eller bare mange deilige dager fri?

Selv om påsken er den viktigste av de kristne høytidene, er det ikke de religiøse symbolene folk flest tenker mest på her hjemme. Første gang jeg så de katolske påskeprosesjonene i en spansk landsby, var opplevelsen derfor ganske overveldende. Hele uken varte det, med trommer i natten, prangende prosesjoner, messer i kirkene, familietreff på torget og en endeløs folkefest. Også vi som var gjester ble inkludert, uten noe krav om bekjennelse eller gudsdyrkelse. Slik er det i hele den katolske verden i den stille uken. Så den mest kraftfulle påsketradisjonen er kanskje ikke ski og fjell …

Mens vi ser noen klarere universelle trekk over julefeiringen, har påsken flere særheter. Hvor kom for eksempel den norske lidenskapen for påskekrim fra? Skjærtorsdag i fjor ble jeg intervjuet av britiske BBC om nettopp dette. Britene synes det er mystisk at vi på død og liv (!) dyrker påskekrim. Journalisten mente radiolytterne fortjente en forklaring.

Hva svarte jeg? Vel, påsken har en mørk og blodig historie. Den var opprinnelig en minnehøytid over natten da dødsengelen vandret over Egypt, men sparte Israels folk. Vår kristne påske bygger på et gammelt «krimdrama», nemlig rettssaken mot oppvigleren Jesus fra Nasaret. Nei, den beskrivelsen holdt jo ikke, fordi fenomenet påskekrim er like norsk som det er sært.

Jeg valgte i stedet ønskefortellingen om nordmenn på hytta med utedo, enkle gleder, kaldt vann og fillete blader og bøker i hyllene. Alt dette fra tiden da hytta manglet tv-underholdning. På påskefjellet søkte vi spenning og drama foran peisen, mens vinden ulte utenfor i mektige fjell. Tradisjonen er iallfall så robust at tv-dramatikerne vet å plante sine godbiter til påsken, slik at vi kan fråtse i forferdelse mens vi gumler marsipan. De stille dagene er også en åpen invitasjon til å søke film og bøker. Nordmenn har jo verdens lengste påskeferie.

Kanskje er stillheten noe av det beste. Langfredag er fortsatt den lange, hellige fredagen. Kanskje trenger den norske folkesjelen mer indre sinnsro enn folkefest, ikke vet jeg. Selv har jeg hatt mange fine påskereiser til spanske byer som Almuñécar, Sevilla, Córdoba og Granada. Herlige, frodige møter med våren når mandeltrærne står i full blomst og vi kan ta den første svømmeturen i Middelhavet. Likevel: En god bok og ellers rungende taushet er uslåelig.

I år satser vi også på lange skiturer over hvite vidder, mysende mot sola, med sekken full av appelsiner og sjokolade, vi skal nyte utsikten og frihetsfølelsen – og leve klisjeen helt ut. Som det heter i en av sakene i ukens papirutgave av KK, som er i salg til og med mandag 24. mars:

Lykke er ikke noe som kommer til oss, men noe vi må finne selv.

GOD PÅSKE!

Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no