Heri ligger problemet mitt med hytteferie (spesielt vinterstid, kanskje) som konsept: det virker som ethvert fravær av moderne komfort, enhver ekstra anstrengelse og absolutt alle instanser av kløn og stress mer eller mindre automatisk stemples som «en del av kosen». Nå vet ikke jeg hvordan folk flest koser seg, men for min del innebærer kos definitivt minst mulig mas.
Jeg er ikke motstander av hyttelivet. Det innbyr ofte til en rolig, stille og fredelig tilværelse langt unna trikker, gatemusikanter og remjende barn man ikke kjenner. Topp! Jeg er ikke engang motstander av et senket komfortnivå (utedo, manglende innlagt vann, fire minus inne ved ankomst og alt det der) - jeg blir bare utrolig oppgitt hver gang noen mener at disse greiene er en del av noen slags form for kos. Mener dere virkelig det? For min egen del må jeg bastant påstå at stresset ved å komme seg på hytta (og klønet ved å leve der noen dager) heller er en samling negative punkter jeg er villig til å overse fordi de positive punktene oppveier dem. Men kos? Nei, virkelig ikke.
Kos eller ikke kos, det blir byen på meg. Med, pussig nok, alle de godene en fjellpåske også kan innebære; gode bøker, god mat, god vin og en og annen langtur. Forskjellen er at turene mine blir lagt til Frognerparken, den gode maten fort kan komme fra restauranten nedi gata og vinen kjøpes mens jeg sitter på kafé. Men kos skal det bli. Dog uten hytte, men med innedo. Dét er en del av kosen for meg.
Hva du enn velger: kos deg i påsken!
Lill Kristin Syversen
Helse- og livsstilsjournalist, kk.no
lks@kk.no