For en tid tilbake fikk jeg en åpenbaring. På matbutikken Centra.Jeg vil i utgangspunktet ikke tro at Centra er det vanligste stedet å oppleve åpenbaringer på, men det skjedde i alle fall i mitt tilfelle. Etter å ha betalt for varene mine, sto jeg med kassalappen i hånden og lurte på hvordan i all verden det kunne koste 161 kroner for et brød og noen bananer. Og det var da jeg innså hvorfor jeg har vært permanent blakk i snart 31 år.Jeg har tidligere innrømmet at økonomi ikke er min forte. Jeg skammer meg egentlig ikke over dét, jeg har andre ting jeg er flink til. Likevel har jeg alltid lurt på hvorfor. Jeg var ganske god i matte i min tid, jeg kan tenke logisk og jeg vet utmerket godt at 2 og 2 er 4. Derfor har det alltid forbauset meg at 2 og 2 gjerne blir 250 i mitt tilfelle. Men nå har jeg altså skjønt det.Poenget er enkelt: når jeg ser gjennom kontoutskriften min og lurer på hvor i all verden lønna ble av, forsøker jeg å lage et regnestykke i hodet hvor jeg samler sammen informasjon om alt jeg har brukt penger på de siste ukene. Problemet er at jeg bare husker de tingene som var viktige. Jeg glemmer all kaffen, de fire sokkeparene, leppepomaden, de dagene jeg kjøpte lunsj i stedet for å gå i kantina, øredobbene (fem par) som var på salg, rosinbollene og den nye veska jeg ikke hadde planlagt. Jeg glemmer turene på 7-Eleven, kinobillettene, håndkremen og tegneseriene. Det jeg husker, er husleia, avdraget på lånet, de faste regningene og en liten pott merket «mat».Det er ikke rart jeg tror ting er blitt dyrere.Samme prinsipp gjelder nemlig for turen på Centra: det er ikke til å undres over at jeg blir forbauset når det jeg anser for å være et brød og noen bananer koster 161 kroner, så lenge jeg ikke regner med hårsprayen, sjokoladen, iskaffen, lacrylen, avisa og q-tipsene. For det var jo ikke det jeg skulle ha. Og alt det jeg ikke skulle ha i utgangspunktet, det finnes ikke - ikke i hodet mitt.Dersom noen skulle ønske å forske på hjernefeil som fører til dårlig økonomi, stiller jeg gjerne mitt eget topplokk til disposisjon - så lenge jeg får betalt. Jeg har tross alt uvesentligheter å kjøpe.Lill Kristin Syversenhelse- og livsstilsjournalist, kk.nolks@kk.no