Oppslaget i den rosa næringslivsavisen var ikke noe lyst budskap. Hele 44 økonomer, analytikere og investorer ble intervjuet i Dagens Næringsliv for å finne ut av:
1. Er rentetoppen nådd?
2. Er bunnen nådd for Oslo Børs?
Du trenger ikke å lure på hva de svarte.
Nei! (Renten skal opp) Nei! (Bunnen er ikke nådd). Det hører med til historien at bare én kvinne var med i ekspertpanelet, nemlig bankdirektør Gunn Wærsted i Nordea. Hun svarte for øvrig akkurat det samme som gutta.
Så hva gjør vi nå? Sitter stille og holder oss fast, styrter ut for å bytte bank, eller går vi mer drastisk til verks? Vi vet allerede at varselet om nye rentehopp raskt ble fulgt av en av de største bankene. Banker har det med å reagere fort når det går den veien.
En god stund har vi hatt et såkalt behagelig rentenivå. Vi har merket det helt konkret og direkte på lommeboken. Mindre penger til banken, mer til mat, opplevelser, reiser. Men det som går ned, skal opp. For noen utløser rentetrusselen radikale valg; de flytter ut på landet, der det er mulig å få seg hus med hage til samme pris som en blokkleilighet i byen.
Selv om den store flyttestrømmen fortsatt går fra utkantene inn til storbyene, er noe i ferd med å skje.
At prisforskjellene er to verdener, er lett å se. For Grünerløkka-frelste Sissel og Stig Gåre Andresen var dette med i regnestykket da de valgte å flytte til hjembyen Skien. Her har de fått større hus. Men det handlet om mer enn penger.
I Skien fikk de også rammer rundt hverdagen som kjennes bedre for barna og familielivet. For mens den store debatten om tidsklemma raser, er det noen som stille og rolig pakker sammen stresset sitt. Det er ikke frykten for høyere boligrente som driver folk, men en idé om et enklere, mer miljøvennlig eller roligere liv.
Flere jeg kjenner, kaller det et verdivalg. Midt i byen er det åpenbart flere kulturtilbud, et større og mer attraktivt jobbmarked, mer puls. Men på mindre steder er det ofte lettere å få et sosialt nettverk, det er mindre støy og en annen rytme. Samtidig er det ikke bare å flytte på seg. Det krever mye å bryte opp, å bevege seg, å finne ut av livet på et annet sted. Vi skal jo ikke bare bo. Men det kan også være sunt og befriende og oppdage at det er flere steder vi kan kalle «hjemme».
Det er noe urnorsk over å tenke at alle røtter er der du kommer fra. Etter å ha reist og flyttet mye er min overbevisning om at det gode liv først og fremst er knyttet til menneskene, følelsene og opplevelsene der vi er – ikke huset.
Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
