«Bryt en vane» er slagordet for den internasjonale miljødagen, og det er egentlig ganske jordnært til å være en appell fra FN til hele verden. De store øvelsene i kampen mot uvanene – klimautslipp, forurensning og sløsing – må topplederne i politikk og næringsliv ta. Men du og jeg kan gjøre mye hvis vi endrer noen hverdags(u)vaner.
SVs miljøtalskvinne Inga Marte Thorkildsen viser det på sitt vis i ukens papirutgave av KK, der hun bærer et handlenett. Det er en god sak å flagge 5. juni!
Personlig mener jeg det er på tide å forby plastposen. Plastposen er stygg, umoderne et sterkt symbolsk uttrykk for miljøsløsing.
Mange av dere som leser KKs papirutgave har kastet seg på vårt forslag til å sy et handlenett selv. Andre har skaffet seg et av de tøffe motenettene med logoer på. Her gikk den britiske designeren Anya Hindmarch foran med sin «I’m not a plastic bag». Det ublekede kanvasnettet ble produsert i et begrenset opplag, og overskuddet gikk til et miljøvernformål.
Vi vet selvsagt at symbolske handlinger ikke revolusjonerer verden. Men vi vet også at nettopp «bryt en vane»-prosjekter kan endre holdninger og handlinger. Jeg har stor tro på at vi oppnår mer når folk blir begeistret og berørt, slik at vi faktisk får lyst til å være med på miljøbølgen.
Noen erkjennelser er samtidig nødvendige. Ikke bare er plastposen en (riktignok praktisk, men) stygg oppfinnelse. Minst like viktig er hva vi putter i den. Hjemme hos oss er det neste punktet på «miljøhandlelisten» nettopp maten. Visste du at nordmenn kaster 500 000 tonn mat hvert år? Det er som om vi fylte opp Ullevål stadion med søppel i ti meters høyde. Matsøppelet har vokst med femti prosent på ti år. Det kan vi ikke være bekjent av.
Det meste av maten som havner på dynga kunne vært spist, fastslår søppelanalysefirmaet Mepex Consult, og det er det lett å forstå. Folk lar seg friste til å kjøpe mer enn hva vi trenger og vi hamstrer som om det var krig og ikke en matbit å få på lenge. I tillegg er det slik at vi slavisk følger datostemplene. Som forbrukere lar vi oss ofte lure av myndigheter og leverandører, på samme måte som vi er redde for å vaske klær som er merket «kan kun renses». (Selv silke kan vaskes!)
Men å kjøre til matbutikken, fylle opp bilen med poser en gang i uken er jo også bekvemt i en tidsklemt hverdag. Så hvordan bryter vi uvanen? Jeg har kommet til at det beste er å handle oftere, men mye mindre. Etter noen ukers testing hjemme hos oss kan vi allerede slå fast: Vi har bedre og ferskere mat i huset. Vi kaster ikke så mye. Vi sparer penger. Dette skal vi fortsette med!
Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
