Maken til kjør som kvinnelige politikere har opplevd denne vinteren er sjelden. Den ene etter den andre er kvestet, radbrukket og skjelt ut for å være alt fra maktsyke til udugelige. Spørsmålet jeg sitter igjen med er: Hvem vil frivillig ta på seg toppjobbene i politikken?
Siste ute i krigen var miljøvernminister Helen Bjørnøy. Hun har ansvaret for det mest brennbare området nå, nemlig klimatruslene. Her er det store konflikter, mange som mener mye, og det er lett å trå feil. Bjørnøy gikk rett i baret med garantien om 20 prosents kutt i norske CO2-utslipp. Men saken ble først en «skandale» da statsminister Jens Stoltenberg straffet henne offentlig. Og helt galt gikk det da finansminister og SV-leder Kristin Halvorsen nærmest fysisk skjøv Helen Bjørnøy vekk fra talerstolen i Stortinget for å «rydde opp». Senere sa Halvorsen at det var høyrefolkene som mobbet miljøvernministeren.
En sliten og blek Helen Bjørnøy nektet for at hun følte seg mobbet. Men hun innrømmer at fokuset de siste ukene har tatt kraftig på. Bjørnøy og andre politikere som lever med «mediesaker» 24 timer i døgnet kjenner direkte ubehag når de åpner avisene om morgenen eller ser seg selv på tv. Jeg har ofte snakket med dem når lampene slukkes, og de fleste innrømmer at presset er forferdelig.
Det hender mediene tipper over når journalister jakter i flokk og konkurrerer om de største oppslagene. Men det blir likevel for enkelt å gi mediene skylda. I debatten rundt Bjørnøy er det jo politikerne selv som står for skadene. Jeg undrer meg over at en så trent politiker som Kristin Halvorsen slenger ut mobbepåstander i affekt. Det var særlig uklokt midt i debatten om LO-leder Gerd Liv Valla er en mobber.
Ingunn Yssens anklage om at Valla mobbet og trakasserte henne ble en eksplosiv sak i løpet av noen få timer. Dette var en bombe, fordi LO skal være den sterkeste forsvareren av arbeidstakernes rettigheter. Og så kom påstanden om at selveste LO-sjefen trakasserte en av sine nære medarbeidere mens hun var gravid! Det kunne ikke bli mer pikant.
Landets mektigste kvinne klarte i løpet av noen dager å ødelegge utrolig mye for seg selv. Akkurat det er det ingen tvil om. Men det ble også rettet angrep mot Valla som det var umulig å forsvare seg mot. Hun ble kalt maktsyk, utilregnelig, manipulerende og selve symbolet på brutaliseringen i arbeidslivet. Hvordan skulle hun slå tilbake? Selv Valla brast i endeløs gråt, fortalte en av hennes kritikere innen fagbevegelsen.
Det er ikke så mye alvorlig mobbing i norsk politikk. Men vi ser mer og mer av føleri og harselering. Boken til Eli Hagen vekket oppsikt, fordi hun brukte så sterke personkarakteristikker og et sladrete språk vi ikke er vant til. Høyres leder Erna Solberg fikk for eksempel gjennomgå for sitt utseende…
Hva skal man stille opp med mot slikt? Når du får høre at du ikke duger fordi dine motstandere ikke liker hvordan du ser ut?
Det er episoder som dette som får meg til å lure på hvem som orker å gå inn i politikken. Mediene gjør jobben sin når maktmisbruk og konflikter avsløres, selv om summen kan bli i overkant når alle er «på lufta». Politikerne bidrar selv til å spisse konfliktene med stadig heftigere personangrep. Det er flere som bør tenke gjennom konsekvensene. Jeg er nemlig ikke overbevist om at det er teflon-politikere folket helst vil ha når det kommer til stykket. Du skal være ganske herdet for å holde ut kjøret.
Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
De bittesmå: Hvor små kan de premature barna være før de ikke kan eller bør få leve? I ukens KK tar vi opp et av de vanskeligste etiske dilemmaer leger og foreldre møter. Her møter du Hannah og Sidsel som ble født altfor tidlig. Les pappaens rørende dagbok.
