Svenske feminister er definitivt ikke som norske. Inga Marte Thorkildsen og Karita Bekkemellem Orheim blir myke katter mot hunndjevler som Gudrun Schyman. I Sverige er det de siste ukene utløst en politisk krig om kvinnene jeg ikke ville trodd var mulig i 2005.
Det er røde Gudrun Schyman som står bak. I flere år har hun bygget et feministisk nettverk, med mål om et rendyrket kvinneparti. Hennes egen sterke, personlige historie er selvsagt et bakteppe i dramaet. Hun er sosialistlederen som ble skandalisert av alkoholmisbruk og skattesnusk - det siste presset henne ut av partilederjobben.
Men hun er også en av de få svenske topp-politikerne vi alle kjenner her i Norge. Gudrun Schyman er en velgermagnet av de sjeldne. Hun overtok Vänsterpartiet etter gubbekommunistene og sørget for at det fikk makt.
Hun viste menneskelighet og fortalte åpent om alkoholmisbruket, som gjorde at hun måtte ta permisjon fra partilederjobben flere ganger. Men hver gang kom Gudrun Schyman tilbake, like stilig i sine røde drakter og høye sko. En virkelig feminin feminist.
All symbolikken rundt Schyman gjør at kvinner på venstresiden her hjemme følger spent med på sidelinjen nå, i håp om at kvinnespørsmål kan seile opp i den norske valgkampen til høsten. Men ingen jeg har snakket med tror på noe eget kvinneparti, verken i Sverige eller i Norge. Det kan nesten bli mer reaksjonært enn radikalt. Politikk er så mye mer enn kjønnskamp.
Schyman har uansett fått de etablerte partiene til å skjelve. Svenske aviskommentatorer tror hun kan sanke stemmer som bare det, og at krigen om de kvinnelige velgerne blir knivskarp.
Her hjemme er vel de fleste kvinner mer engasjerte i TV-serien Frustrerte Fruer enn vi er politisk frustrerte. Det lengste vi kommer i kvinnekamp er en fredelig krangel om kontantstøtte og kvoteringsregler i politikk og næringsliv. Likevel har kanskje Schyman og co pirket i en nerve - følelsen av at kvinner har erobret snart alle scener, men fortsatt kommer til kort.
Mange er møkklei av at kvinner fortsatt holdes unna maktposisjoner. Dette kaller Schyman det store sviket mot kvinnene. Det skjer så lite, selv om vi vet så mye, sier hun, og viser til at kvinner krenkes på skolen, på jobb, i politikken - og av sine menn. I TV-intervjuer har hun nå også selv stått fram som offer for en voldelig eks-mann.
De svenske feministene driver en uforsonlig kampanje. Feminismen i Norge er mye mer integrert i partiene. Her gikk Gro Harlem Brundtland foran og banet vei for kvinnene. I Arbeiderpartiet føler ikke kvinnene noe behov for konfrontasjon med Jens Stoltenberg, de vil ha ham på lag. De ser også at mannsrollen trenger fokus i 2005.
Likestilling handler ikke bare om kvinner, det handler like mye om menn. Selv om kampanjen i Sverige slår til er det heller ikke sikkert dette gir kvinner mer makt. Feministene risikerer også å bli parkert på sidelinjen. Om Gudrun Schyman er en utrolig fascinerende politiker, kan ideen om et eget kvinneparti ende som et frustrert blaff.
Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
