For tre år siden ble jeg invitert til 10-årsjubileum for russekullet mitt. Ta gjerne på deg dressen, sto det. Ellers takk, du. Jeg har russedressen fremdeles, men den har ligget og godgjort seg i sin egen skitne tilstand siden 1994, og jeg nærer ikke noe ønske om å ta på meg gammel møkk. Jeg bare nevner det. Jeg har ikke noe ønske om å være russ igjen heller, selv om enkelte sannheter er helt opplagt: da jeg var russ, var vi ikke på langt nær så ille som dagens russ. Sådetså.
Men tilbake til 2007-russen. Kjære russ. Jeg er sikker på at dere egentlig er hyggelige, og at mange av dere vil bli samfunnspillarer om noen år og alt det der. Men akkurat nå kan jeg ikke fordra dere. De nærmeste 18 dagene står dere øverst på hat-lista mi, fordi dere ødelegger for det jeg ønsker meg mest: fred og ro. Dere fester og hyler og skriker og kjører busser til Gud vet hvor mange hundre tusen kroner, utstyrt med musikkanlegg som koster minst like mye, og det dirrer i hele bygget der jeg bor, dere blåser i fløyter og gir blaffen og er unge og glade og bekymringsløse, og jeg liker det ikke, for det bråker sånn.
Like fullt innser jeg at dere, russen 2007, ikke har mindre rett til å oppholde dere i bybildet enn jeg har. Så kjør på. Ha det moro. Ta alle knutene og vær oppe hele natta, bli fulle og sov i et tre, stryk til eksamen og bli forelsket. Alt sammen. Ha moroa deres. Det er greit. Jeg skal bare sitte i et hjørne og være litt sur mens det står på.
Og om en 12-15 års tid, når dere har blitt som meg, kan vi ta en kaffe sammen mens vi hever et øyenbryn og konstaterer at dagens russ er mye verre enn vi selv noensinne var. Selvsagt.
Lill Kristin Syversen
helse- og livsstilsjournalist (sur), kk.no
lks@kk.no
