Mange av spørsmålene jeg får som psykolog starter slik: ”Er jeg normal som…?”, ”Jeg føler meg så unormal, har du hørt noen som likner på meg?”, ”Er det normalt at..?”, ”Det må da være helt unormalt å tenke/gjøre som meg?”.

Vi mennesker er alle forskjellige. Men så forskjellige er vi faktisk ikke! Har du tenkt en tanke så kan du være sikker på at andre har tenkt den før deg. Det er ikke alltid sikkert at det er sagt før, men oftest er det sagt før og. De av oss som har forsøkt å ta patent på ideer vi var sikre på var helt unike, vet mye om sånt. Det går et program på TV for tiden hvor folk konkurrerer om å presentere, utvikle og selge nye oppfinnelser. De fleste faller gjennom. Dette får meg til å tenke noen løsrevne tanker om hva normalitet egentlig er og hvorfor det er så viktig for oss å være normale.

En kan selvfølgelig se på normalitet i et biologisk og utviklingsmessig perspektiv, hvor det å være en del av gruppen er nødvendig for beskyttelse og overlevelse. Følelsen av tilhørighet blir en viktig del av selvbildet og feedback fra andre viktig for utvikling av jeg-følelse. Vi kan ikke utvikle oss alene uten feedback fra andre. Vi er sosiale dyr. Vi liker å bli likt. Vi har et grunnleggende behov å bli likt, tatt vare på, sett og forstått. Vi må forholde oss til de regler som gjelder for ikke å bli utstøtt og bli sett på som annerledes, den som ikke hører til.

Men for å bringe tema mer inn i her og nå, henspeiler følelsen av å være normal ofte på at man vet at mange andre gjør noe også. En annen ting som definerer normalitet, er at det blir snakket om. Å tenne på rumper tenker de fleste er normalt, å tenne på sexy undertøy er også normalt. Noen færre tenker at å tenne på korsetter i plast er normalt og veldig mange færre tenker at å tenne på kosebamser er normalt - kanskje synes de heller det er perverst. Likevel tenner noen på kosebamser. Og det er flere enn vi tror. Men det snakker vi ikke om, så kosebamsetenning blir veldig unormalt.

Å være kineser er kjempenormalt, det er langt over én milliard av dem. I denne sammenhengen er det unormalt å være norsk. Hvis du gikk 30 år tilbake i tiden og fortalte folk om mobiltelefonens funksjon i dag ville du bli tatt for å være spenna gæren. I dag er det unormalt å ikke ha en.





Hva som er normalt endrer seg med tid og sted. Og det er hele tiden i endring. Vi har forskjellige normer i forskjellige kulturer. I Norge vil vi tenke ganske forskjellig om for eksempel sex før ekteskap om vi er fra nord eller vest, indremisjon eller humanetiker, og innenfor disse kulturer og steder vil det også være forskjellige oppfatninger.

De som forandrer verden - om det gjelder musikk, kunst, oppfinnelser eller politikk - er ofte mennesker som tør å være annerledes, som tar sjansen på å ikke bli likt. De må være unormale for å være annerledes og bidra med forandringer. De fleste av oss holder oss innenfor de normer vi opplever som normale og her kommer jeg til poenget jeg vil tydeliggjøre – det er mer som er normalt enn det vi tror.

Mange av oss er veldig strenge med oss selv, hva vi kan tillate oss – vi er mer tilgivende overfor de som er rundt oss enn oss selv. Å være litt mindre streng med seg selv kan være bra for å være tydelig og utvikle det som er unikt ved seg selv. Og ikke minst for å redusere den destruktive skamfølelsen som ofte følger av å føle seg unormal.

Torbjørn Egner gjorde noe flott da han lagde Kardemommeloven. Vi kan ikke følge den som lov og gjøre alt vi vil bare vi er snille, for vi må forholde oss til det samfunnet og de sosiale normer og relasjonene vi lever i. Men som retningslinje synes jeg Kardemommeloven gjelder så det holder.

Hilsen Stéphane

Stéphane Vildalen
Sex- og kjærlighetsekspert
stephane@kk.no