Det er cirka 27 timer til julebordet, og jeg står i et trangt prøverom med moderne dunk-dunk-musikk i ørene og betrakter hvor utrolig snasen sveisen min ser ut etter at jeg har trukket cirka 870 millioner topper over hodet. Det har også skjedd noe veldig pussig med maskaraen min, som plutselig ser ut til å ha flyttet seg 3 centimeter sørover, slik at den nå ligger som en pen, svart pøl under øynene mine i stedet for å gjøre nytte for seg på øyevippene. Og som om ikke det var nok; er jeg befengt med en rødfarge i kinnene og på halsen som ingen rouge i hele verden kan frambringe. Man kan altså tro at jeg enten har løpt for livet eller slavet i kullgruvene i timevis, men jeg har altså bare forsøkt å finne en brukbar topp til julebordet. Og de sier at damer elsker å shoppe. Pft, sier jeg. Pft!

Ikke for det; jeg synes shoppingterapi funker like bra som noe annet. Jeg føler meg litt sur? Jeg kjøper øredobber. Dum dag på jobben? En ny genser, takk. Kjip måned? La meg bestille ny pc. Shoppingterapi funker som bare det, fordi det avsporer meg - sitter jeg fast i noe stusselig, er det enkelt å kjøpe seg på andre tanker. Men er det noe jeg hater, så er det å shoppe når jeg må. Og pussig nok må jeg aldri shoppe andre ting enn klær, shoppingkrisene oppstår gjerne cirka 48 timer før et eller annet arrangement som krever at jeg stiller i noe annet enn jeans.

I den forbindelse har jeg et par ting jeg gjerne vil ha sagt til butikkansatte:

1. Ikke vær optimistisk på mine vegne hva angår størrelsen på strømpebukser. Dere selger meg ikke flere strømpebukser ved at jeg etter 20 minutters kreativ draing og dytting og frenetiske forsøk på å sette ny verdensrekord i nylonstrekking ender opp med strømpebukseskrevet cirka 5 centimeter overfor knærne når jeg endelig prøver torturredskapet på - da er konsekvensen heller at jeg ikke kommer tilbake.

2. Når jeg er på nødshopping (kjennetegn: vilt hår, røde kinn og maskara under øynene), vil jeg ikke bli forsøkt ansporet til å prøve sprø og elleville ting i turkis og lakserødt. Her må vi gå utelukkende for det som har et visst potensial for å kunne fungere - med andre ord; vis meg alt dere har i svart.

3. Ikke spør om det er noe annet jeg trenger. Det jeg trenger, er fred, ro, åndelig balanse og indre harmoni - og dét er det dessverre ingen som selger. Selg meg det jeg skal ha og la meg gå. Nå med en eneste gang. For det eneste jeg vil akkurat nå, er å ikke måtte shoppe.

Julebordet ble mirakuløst og tross alle odds reddet for denne gang, så nå gjelder det bare å finne ut hva jeg skal ha på meg på julaften. Ser dere en desperat kvinne med genseren halvveis over hodet mellom stativene på H&M 23. desember, har jeg et råd: ligg unna. Ingenting er farligere enn kvinner i shoppingdesperasjon.

Lill Kristin Syversen
helse- og livsstilsjournalist, kk.no
lks@kk.no