Automatkaffe, som i seg selv er ansvarlig for å holde halve Norges arbeidsskare i noenlunde våken tilstand slik at de får produsert noe, holder rett og slett ikke når det tar 25 sekunder å gå på Stockfleth's. Logisk henger det selvsagt ikke sammen å bruke 40 kroner på kaffe når du kan hente det helt gratis på kjøkkenet, men det er noe med denne deilige luksusfølelsen som pussig nok følger med når man drikker kaffe av pappkrus med lokk (nok et brudd på logikken). Kaffe. Nydelig dobbel latte. Gi meg det, samme hva det koster.
Ytterligere problematisk blir det når jeg kløner det til og søler ut noe av den dyre kaffen på klærne mine. Når du jobber i fjerde og H&M holder til i første, gidder du bare ikke å gå med kaffeflekkete genser resten av dagen - det er jo bare å kjøpe nytt. Selvsagt.
Og skulle du trenge litt ekstra energi på slutten av arbeidsdagen, er det åpenbart en kjempeløsning å gå for å kjøpe boller eller is eller frukt eller en smoothie i en av de utallige sjappene du er omringet av.
Er arbeidsdagen noe i overkant deprimerende og sendrektig? Det er bare å kjøpe noe. Det løfter humøret opptil flere hakk. Et nytt par sko, nye øredobber, en kul jakke, eller hva med den fine boka, de søte trusene eller et par CD-er og en DVD for kvelden? Klart det.
Jeg tipper at cirka 80% av alt jeg eier er kjøpt i terapeutisk øyemed. Det eneste jeg kjøper fordi jeg trenger det noe veldig, er sokker, sengetøy, leppepomade og deodorant. Det ligger liksom ingen lykkefølelse i 5 par identiske svarte sokker til 98 kroner, men å kjøpe en t-skjorte som er helt lik de 4 andre du kjøpte i forrige uke, bare i en ny farge, er åpenbart kjempeterapeutisk.
Jeg blir litt flau over min egen oppførsel når jeg tenker på det. Jeg liker å tro at jeg egentlig er smartere enn som så. Men på den annen side bør jeg antakelig bare være glad til - for man har sannelig ikke store problemer her i livet når et par nye sko kan kurere dem.
Lill Kristin Syversen
helse- og livsstilsjournalist, kk.no
lks@kk.no
