Det er ikke lenge siden det var en helt umulig idé. Ikke engang Siv Jensen trodde at en kvinne kunne få sjefsjobben. Fremskrittspartiet var ikke bare mannsdominert, men et énmannsparti. FrP var Carl I. Hagen. Men nå kniver FrP med Arbeiderpartiet om å være størst i landet. Og Hagen setter selv sitt stempel på det historiske skiftet som skjer på partiets landsmøte i mai. Med Siv Jensen som partileder erobrer kvinnene siste skanse. Valget av en kvinne på topp i FrP er ikke bare viktig for det bildet som skapes av partiet. Her er det også symbolverdi for kvinner flest. Fordommer står for fall i mannsbastionen.
Jeg husker Siv Jensens debut på talerstolen, med lyse fletter, en ung jente uten noe som helst gjennomslag hos gutta i salen. De flirte og ristet på hodet. «Hun der kommer ikke langt.» Men Siv kjempet seg fram til å bli en drivende dyktig politiker. Hagen så henne. Det gjør også politiske motstandere i dag. På Stortinget er hun blitt opposisjonen personlig. I partiet preges fotfolket av skrekkblandet fryd – og en dose frykt – med tanke på konsekvensene av kvinnelig lederskap. Siv Jensen kan blånekte så mye hun vil, men det er klart at selv jernkvinnen i henne er mykere enn Carl I. Hagen noen gang blir. Når jeg spør henne hva som vil prege lederstilen, sier hun:
– Jeg håper å bli en åpen og inkluderende leder. Hun vil bygge laget, hun vil ikke kjøre løpet alene. Om ikke Siv Jensen myker opp Fremskrittspartiets politikk, så endrer hun stilen. Målet er også å bygge bro over til de andre partiene på ikke-sosialistisk side. Her kan vi komme til å se en ny Siv-effekt. Fremskrittspartiet rir akkurat nå på en kraftig blå bølge, som Høyre drukner i. Mange lurer på hvordan dette paradokset er mulig. Til det
er å si at mye av FrPs framgang smøres av oljepengene. Velgerne kjøper budskapet om at den steinrike staten må ha råd til mer.
Partiet er dessuten alene som systemkritiker i norsk politikk, nå som SV har regjeringsansvar og finansminister Kristin Halvorsen er blitt budsjettkutter. Så tjener
dessuten Fremskrittspartiet på større sosiale konflikter om innvandring og islam, ikke minst fordi andre partier er så tause. Men det er noe mer til historien om FrPs oppsiktsvekkende suksess: Med Hagen i spissen har nemlig også partiet satset systematisk på å bygge organisasjonen og partiet over hele landet. FrPs representanter har vist seg blant folk, og truffet dem hjemme i hverdagen. Før landsmøtet sier politiske kommentatorer at Siv Jensen tar over Norges mest veldrevne og dynamiske parti. Dette kan selvsagt ikke motstanderne se passivt på. FrP er en minst like farlig konkurrent for Arbeiderpartiet som for Høyre. Politiske vinder skifter. Først om tre år vet vi om Siv Jensen leverer resultater, om hun får til samarbeid med sine fiender og blir regjeringskandidat.
Statsminister Siv? Ja, hvem vet? Det er ikke lenger utenkelig. Vi har nemlig aldri sett maken til rolleskifte på den politiske hovedscenen.
Bente E. Engesland
Sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
