Spørsmål: Jeg er en jente i midten av 20-årene som sliter med forholdet
til moren min. Jeg har alltid vært pappas jente, men han døde da jeg gikk på videregående. Jeg må innrømme at jeg ikke kjenner min mor, og hun kjenner ikke meg. Vi snakker aldri sammen om oss selv. Da jeg var liten, oppførte hun seg mest som en kommandant, og vi barna var soldatene hennes. Hun hadde aldri tid til oss. Jeg kan ikke huske at hun lekte med oss en eneste gang. Å få henne med til en fotballkamp eller en skoleavslutning, kunne vi bare glemme. Jeg vet lite om oppveksten hennes, og enda mindre om ekteskapet med min biologiske far. Mannen hun senere giftet seg med, adopterte meg og min søster da vi var unge, og jeg har ansett ham som faren min. Jo eldre moren min blir, desto mer egoistisk blir hun. I det siste har jeg begynt å tenke at hun
har psykopatiske trekk. Hun kan til tider være snill som et lam, for i neste øyeblikk å bite av
meg hodet for ingenting. Under oppveksten fikk jeg ofte høre at jeg ikke lenger var datteren hennes når hun var sint på meg. Hun har ødelagt tingene mine i sinne, sagt at jeg er feit, udugelig og aldri bra nok. Hun skal alltid ha full kontroll over enhver hun omgås. Jeg føler til tider at jeg ikke har en mor. Hun flyttet kort tid etter at faren min døde og overlot meg. Hun har alltid spilt søsteren min og meg opp mot hverandre. Oppveksten har skadet forholdet. for vi ble ikke oppdratt som søstre, men som konkurrenter. Dette har resultert i at vi har dårlig kontakt. Den er overflatisk, liksom forholdet til mor. Dette kan jeg ikke snakke med mor om, hun vil påta seg martyrrollen med en gang. Mor tar kun hensyn til egne følelser. Som liten fikk jeg ikke lov til å gråte. Gjorde jeg det, ble det bare mer straff. Som voksen gråter jeg nesten aldri, og jeg føler meg ukomfortabel i selskap med andre som gråter. Følelsene til mor er derimot hellige, og hun tar ikke fem flate øre for
å ty til tårene. Vi kranglet for kort tid siden da hun var på besøk hos samboeren min og meg, og det endte med at hun tok sakene sine og dro. Før hun dro, sa hun selvsagt at jeg ikke lenger var datteren hennes, og at jeg prøvde å knekke henne. Det som utløste krangelen, var at hun nok en gang begynte å sammenlikne søsteren min og meg. Jeg er bare så drittlei! Hun kritiserer alt. Håret mitt, huden, beina mine, vekten og hvordan jeg går. Hun kritiserer klærne mine, leiligheten, at det ikke er rent nok, ja, selv beliggenheten har hun noe å utsette på. Selv er jeg fornøyd med alt dette, og har det bra når jeg ikke er i selskap med henne. Spørsmålet mitt er om jeg i det hele tatt bør prøve å bedre forholdet. Jeg føler at det er for sent. Skaden har skjedd, og jeg tror ikke hun kommer til å forandre seg. Jeg har forsøkt før, men det har ikke fungert. Min mors ego har ingen
sperrer. Jeg føler meg alene i hennes selskap, og vi treffes bare tre ganger i året. Hva er vitsen med å holde kontakten hvis forholdet mellom oss er så dårlig?
Meg

Svar: Jeg har ikke problemer med å forstå at du er lei en mor som aldri har gitt deg det en mor skal gi. Ut fra din beskrivelse har hun en svært avvikende personlighet. Hun virker selvopptatt og egoistisk, som om hun ikke eier innlevelse i dine følelser. Du har virkelig fått en grundig instruksjon i hvordan en mor ikke skal være. Likevel, jeg vil ikke råde deg til å bryte kontakten med din mor. Du ser henne så sjelden at jeg synes du skal forsøke å holde ut. Selv om du liker henne dårlig og i grunnen ikke skylder henne noe, kan du komme til å angre den dagen hun er borte. Du vet at hun sannsynligvis aldri kommer til å forandre seg, så du må finne en strategi som i størst mulig grad forhindrer at hun spiller ut de dårlige sidene sine. Det kan være bortkastet tid å forsøke å forbedre forholdet. Det du mest sannsynlig kan oppnå, er at det ikke blir verre. Jeg råder deg til å være veldig høflig og saklig. Pass på ikke å kritisere henne og gå ikke
til motangrep hvis hun kritiserer deg. Svar heller noe à la: «Jeg hører hva du sier, mor, du kan mene hva du vil om dette. Men jeg er fornøyd med tingene slik de er, og det er vel det viktigste, ikke sant?» Hvis du konsekvent kan klare å svare henne på denne måten, vil hun forstå at hun ikke klarer å få deg såret eller sint. Det er en kunst å holde seg rolig
og saklig når man blir provosert. Egentlig er det veldig synd på moren din som er så hjelpeløs i å kommunisere med sine egne. Hun trenger jo dere mye mer enn dere trenger henne nå. Forsøk også å komme nærmere søsteren din ved å invitere til en samtale om oppveksten og innflytelsen deres mor har hatt. Dere to søstre trenger i hvert fall hverandre.

Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no