Jeg skulle ivareta barnas følelsesmessige behov, ikke bare sørge for at de hadde gode karakterer og rene klær. Jeg kan med hånden på hjertet si at det gir meg stor glede å være mamma. Jeg jobber deltid, og synes barna og jeg gjør mye moro sammen i fritiden.
Problemet oppstår når jeg blir sint. Jeg er stort sett en blid og rolig, men de gangene jeg tenner, blir jeg rasende. Slik er det i forhold til mannen min også. Han kan takle mine utbrudd, men jeg er redd det må være umulig for et lite barn. Likevel klarer jeg ikke å beherske meg.
Fireåringen min elsker å teste ut regler, og med noen ukers mellomrom får vi et sammenstøt over dette. Forleden spiste jeg middag med guttene da den eldste gikk fra bordet midt i måltidet. Jeg minnet ham på reglene våre, og han kom tilbake, bare for å forlate bordet et minutt etterpå.
Jeg hentet ham, og et par minutter senere vandret han vekk igjen. Da jeg ba ham være snill og komme tilbake, hoppet han oppi sofaen og skrudde på tv. Da var sinnet over meg. Jeg dro ham inn på rommet hans og smelte igjen døren. Jeg freste at «kan du ikke sitte ved bordet, kan du være her alene i stedet!»
Han skrek: «Jeg skal gå tilbake, mamma, jeg skal gå tilbake», mens jeg lente meg mot døren og kjente hvor frustrert jeg var. Hjertet mitt banket og hele meg var i opprør. Etter ti minutter var jeg rolig nok til å åpne opp. Han hylte og gråt. Jeg tok ham på fanget og sa jeg skjønte det ikke alltid var lett med regler, men at vi måtte følge dem likevel.
Jeg sa også at han ikke måtte glemme at vi var glad i ham uansett. Han sa først «nei, det er du ikke», men så roet han seg. Dagen endte med at han kom med et eventyr han ville at jeg skulle lese. Han virket glad, mens jeg følte meg som verdens verste forelder. Min mann og jeg diskuterer hvor «galt» sinnet mitt er.
Han mener at det ikke er så farlig ettersom det aldri kommer uanmeldt på sønnen, men bare når han gjentatt bryter regler og overhører formaninger. Mitt høyeste mål for vårt ekteskap er at vi kan gi barna våre en trygg oppvekst. Hvordan kan jeg gjøre min del av oppgaven bedre?
«Hissig 30-åring»
Svar: Jeg synes den beskrivelsen du gir av deg selv, tyder på at du er en meget god og samvittighetsfull mor. Din sønn tester ut grenser, og du er forpliktet som en god mor til å være tydelig med hensyn til hvor dine grenser går.
Når du har snakket pent til barnet en gang og han bare ignorerer det du sier, må du på en eller annen måte vise ham at grensen er nådd. Jeg skjønner at du har problem med å akseptere din egen hissighet, men jeg tror ikke din sønn tar skade av å se at du har denne siden. Du er ekte i dine reaksjoner.
Jeg tror det hadde vært verre om du med sukkersøt stemme hadde satt ham på plass. Når det ikke er samsvar mellom tonefall og innhold i en setning, kalles det dobbeltkommunikasjon. Det er forvirrende og skadelig.
Du dobbeltkommuniserer i hvert fall ikke! Jeg mener at barn faktisk må lære at verden blir ubehagelig når de tøyer grensene for langt. De må også akseptere at du er en hissig dame. Det er jo ikke ofte du sprekker, og du sprekker ikke uten grunn.
Barna dine bør nå kunne så mye om deg at de vet at det kan komme et raserianfall. Barn som vokser opp uten noen gang å ha blitt konfrontert med en hissig stemme, får sjokk når de møter den store verden. Han kommer til å lære at hvis han vil unngå din hissighet, bør han rette seg etter det du sier.
Han vil også forstå at du er glad i ham, selv om han til tider oppfører seg slik at du blir sint. At du forsøker å innprente dine barn gode bordmanerer, synes jeg er fint. Det gir trygghet å vite hvordan en skal oppføre seg når en er sammen med andre mennesker.
En psykolog jeg kjenner sa en gang at «hvis du ønsker å forandre deg, må du først akseptere deg selv slik du er». Jeg har erfart at dette er riktig. Kanskje det er slik at du må godta din egen hissighet for at du skal kunne bli en noe mindre hissig person, hvis du også ønsker å forandre deg for din egen del.
Forsøk å overbevise deg selv om at det er greit å være hissig på den måten du er det. Kan hende vil du erfare at du etter hvert reagerer med noe mindre sinne og opphisselse når du blir provosert.
Åsa Rytter Evensen
Samlivsrådgiver
asa@kk.no
