Spørsmål: Jeg er en mann som jobber i et typisk kvinnefellesskap. Det som har slått meg, er at det snakkes så mye. Alle snakker om alle.
Det er ikke sånn at straks en er ute av rommet, så snakker alle nedsettende om henne. Nei, det er mye mer intrikat enn som så. Og det er faktisk ikke bare negativt slarv heller. De virker oppriktig nysgjerrige, og de elsker å analysere alle de møter.
De bruker mye tid på nyanser og detaljer. Alle de har noe med å gjøre, om det er partnere, foreldre, kolleger eller venninner, skal under lupen.
Selvfølgelig snakker vi menn om hverandre også. Men det er på en annen måte. Vi snakker om det når noen av oss har gjort noe spesielt, bra eller dårlig. Og vi bruker ikke så mange ord og vendinger, og ikke så mye tid.
Det verste er at jeg har begynt å like disse samtalene på jobben. De er litt spennende. Jeg synes jeg får et litt mer interessant bilde av folk når jeg kan utbrodere litt hva jeg synes om dem. Jeg får liksom anledning til å stoppe opp litt.
Jeg har alltid vært skeptisk til slarv og sladder, og fortsatt synes jeg det er mest redelig å snakke direkte til den det gjelder. Det er jo noe litt urovekkende ved å slippe til baksnakking. Er det ikke rett og slett uærlig og ufint?
Mann
Svar: Takk for at du som mann vil dele dette i et annet typisk kvinnefellesskap! Sladder er sosialt lim. Det binder oss sammen.
Gjennom utvekslingav meninger og antydninger om andre mennesker retter vi oppmerksomheten mot hverandre og det sosiale fellesskapet. Vi snakker om noe annet enn akkurat det vi jobber med, og samtalen kan lettere gå på tvers av de vanlige kollegagrupperingene.
Med nennsomhet og kløkt kan vi danse rundt i fellesskapet og knytte kontakter der vi ellers ikke naturlig hadde stoppet opp. Noen har mer talent enn andre i denne dansen. Og mange mener at kvinner gjør det mer og annerledes enn menn.
Hvis det er riktig at kvinner er mer relasjonsorienterte enn menn, er det naturlig at vi også snakker mer om hverandre. Noen vil mene at dette er en medfødt egenskap hos kvinner. Gjennom evolusjonshistorien har det vært vesentlig for kvinner å ha et spesielt godt blikk for sosiale forhold for å kunne ivareta barna og resten av familien. Andre vil vektlegge den sosiale arven.
Fra barnsbein av har vi lært oss hva som forventes av oss. Litt forenklet kan vi si at jenter lærer å ha et blikk for andre, mens gutta belønnes mer for å ha gode sak-kunnskaper. Andre igjen vil si at menn er like opptatt av andre, men det kommer til uttrykk på andre måter.
Uansett kan vi slå fast at det å rette blikket på andre, og oss selv, er livsnødvendig i det sosiale fellesskapet. Utdypninger og nyanseringer gjør oss til bedre menneskekjennere. Som du selv sier, får du stoppet opp litt, samlet inntrykk og bekreftet egne opplevelser. «Er jeg unormalt følsom nå, eller er det også andre som reagerer på hennes oppførsel?»
Å snakke om andre mennesker skal ikke uten videre sidestilles med nedsettende baksnakking. Når blir det farlig? Mye snakk kan gi utrygghet. Sladder er en slags tydeliggjøring av andres blikk. Og det er ikke bare frigjørende å leve med vissheten om at hver ting en sier og gjør, blir iakttatt, vurdert og snakket om.
Vi er avhengig av at de andre følger oss med et rimelig raust blikk. I snakkefellesskapet kan vi gå oss inn i noen uheldige sløyfer og baner, der vi ikke lenger utdyper og utvider, er åpne eller rause.
Det som snakkes om, blir virkelig der og da, og den onde sladderen kan få sitt eget liv. En snakkekultur kan fungere ekskluderende og undertrykkende hvis noen systematisk stenges ute fra fellesskapet. Det er ingen løsning å la være å snakke, eller ikke vedkjenne seg behovet for å lufte med andre.
Men kanskje har vi godt av å skjerpe bevisstheten omkring våre egne motiver. Når er praten drevet av god nysgjerrighet, og når går den over i ren bakvasking som ikke er konstruktiv for noen?
Og ikke minst, hvem har makten i snakkefellesskapet? Hvem bestemmer reglene for hva som skal sies, og hvem har fordel av at det er som det er?
Hanne Weie Oddli
Psykolog
hanne@kk.no
