Noen ganger, når jeg går av tredemøllen og er helt våt av svette, så føler jeg meg som en treningsgud. Akkurat - treningsgud. Store ord, jeg vet det. Men for meg som for få måneder siden aldri hadde løpt, så er jeg faktisk helt sykt imponert over meg selv. Det som er litt trist er at man ikke kan snakke om sånt, for da blir man ganske raskt ufyselig og usjarmerende.

Men søren heller!!! I mars holdt jeg på å dø under intervall-øktene. Og nå bare kverner det på. Jeg løper og løper. Nye rekorder nesten hver uke. Og ingen å snakke med. Det er det største dilemmaet med maratontrening. Det er så stort, et så utrolig heftig mål. Samtidig er det ganske ensomt. Man pusler liksom på for seg selv. Sånn helt i det stille. Det hjelper ikke å føle seg som en treningsgud hvis man er helt alene. Det er ikke så gøy å være sprek heller, hvis ingen blir imponert.

Og det er her jeg synes de som jobber på SATS og andre treningsstudioer kunne ha vært litt mer understøttende. De får jo tross alt betalt for å stå der. Kunne ikke de ha kommet med noen heia-rop? Når de ser folk som sliter på step-masteren, kunne de ikke gitt dem et lite klapp på ryggen? Gispet litt når de ser bulende biceps?

Men nei. Det som er mest irriterende med de damene som jobber på treningssentere, er at de ikke følger med. Enten snakker de i telefonen, eller så stirrer de tomt foran seg med sånt stivt blikk.

Kjære dere SATS-mennesker! Jeg er villig til å betale ekstra hvis dere smører egoet mitt littegrann. Når jeg går hjem for eksempel, så kan dere si: wow ... Ser ut som du har hatt litt av en treningsøkt. Og så kan jeg se sjenert ned i gulvet, og svare at det var ingenting. Men både du og jeg vet at jeg er knalltøff. Og så kan du si at du er imponert, og så kan jeg rødme litt, bare for å understreke at jeg ikke er ufyselig.

Hvor mye skal dere ha for det? Hundre? To hundre? Pliiis ... To hundre hvis du kaller meg treningsgud.

Ingvild Wedaa Tennfjord
journalist i KK/KK Kropp og aspirerende maratonløper
ingvild.tennfjord@kk.no