Det hele begynte på lørdag 13. januar, da jeg var på utdelingen av Oslo-prisen i det ærverdige gamle Filmteateret i Stortingsgata i Oslo. Foranledningen var at en god venn av mannen jeg velger å dele liv og husleie med var nominert som «årets nykommer». Alt burde med andre ord ligge til rette for en glamorøs og vellykket aften.
Mitt gamle jeg ville sansynligvis troppet opp med englevinger, tiara, utestemme og en kraftig stigende champagnerus. Mitt nye jeg foretrekker den lille sorte, og reiser ikke på prisuteling med mer enn én drink innabords.
Mitt gamle jeg ville helt sikkert plystret og jublet bifallende da bandet 120 Days snublet rundt på scenen og ikke engang klarte å takke for utmerkelsen «Årets Album». Pokker heller, mitt gamle jeg ville garantert ha klina med minst to av dem på nachspielet. Mitt nye jeg snøftet i stedet foraktelig over umoden oppførsel av det jeg helt oppriktig anser som en gjeng uspiselige drittunger som ikke burde få en eneste utmerkelse før de lærer å oppføre seg som folk!
Mitt gamle jeg ville kanskje til og med ha latt Marianne Aulies oppførsel passere, selv om hun snublet over scenen og takket et fullsatt Filmteater for at «det finnes menn som knuller oss damer ...» (resten av uttalelsen har jeg sett meg nødt til å sensurere av hensyn til sarte sjeler. Men den inneholdt alle ordene på k og f som mamma nektet meg å bruke da jeg var liten). Men mitt nye jeg var oppriktig sjokkert over at selv kitsch-kunstner Aulie kan synke så utrolig dypt. Stakkars dame. Det hjelper ikke engang med snasen rumpe og et helt galleri fullt av klovnemalerier. Hun burde vaske munnen sin med grønnsåpe, ikke dyr champagne.
Men det som virkelig overbeviste meg om at jeg er på full fart over i de voksnes rekker, var da jeg innså at kveldens høydepunkt for meg var at Ingrid Espelid Hovig delte ut prisen for beste spisested.
Jeg har sust i turbofart inn i 30-åra, og innser at jeg nå er en av dem som synes at P3 bare er bråk, får raserianfall av folk som tar opp seter på trikken med vesker/ben/paraplyer eller lignende, og har begynt å følge sosiale koder for anstendig oppførsel.
Trist? Jeg vet faktisk ikke. Men det som er 100 prosent sikkert er at jeg mye heller hører på P2, drar hjem før puben stenger eller skjeller ut han som ikke flytter bagen sin på trikken, enn å stå altfor full i altfor for trang kjole foran et fullsatt Filmteater og snakke om kjønnsorganer.
Bill. mrk: «sur, gammel kjerring».
Ingeborg Heldal
journalist i KK med ansvar for mote, skjønnhet og velvære
ingeborg.heldal@kk.no
