Det nytter ikke å skyve noe under teppet. Mange damer jeg kjenner, rydder huset i timevis dagen før vaskehjelpen kommer. De vil ikke vise fram rotet sitt, heller ikke for henne som skal vaske møkka! Rent, ryddig og presentabelt må det være. Husmor-genet lever videre også i dobbeltarbeidende familier med krevende jobber, mine og dine barn og likestilte menn og kvinner. Likestillingen bidrar faktisk til å utløse et enda støre behov for hushjelper. Men vaskebøtta oversvømmes av paradokser.
Krangelen mellom kvinner og menn om hvem som skal ta oppvasken, er en del av saken. Kvinner jobber mer enn før, vi passer barn som før. Mennene er mye mer pappa enn før, men husvask er ikke deres spisskompetanse. Med større press på jobb og familie har de heller ikke så god tid og lyst til å være «handyman». I tidsklemma blir husarbeidet salderingsposten. De som har råd, overlater derfor gulvet til en filippinsk kvinne og gjerdet til en polsk mann. Konflikter og krangler dempes, jobben blir gjort. Selv i radikale miljøer er det nå helt greit å ha vaskehjelp, og det er få som rir prinsipper.
Men vaskehjelpen er nesten alltid en underbetalt kvinne. Og ingen kommer unna den store moralske utfordringen, nemlig at de fleste vaskehjelpene jobber svart, fordi norske kvinner og menn ikke er villig til å hvitvaske dem. En svart rengjøringshjelp koster rundt 100 kroner timen, mens du må opp i minst 300 kroner for en hvit vaskehjelp fra et rengjøringsbyrå. Mellom 80-90 prosent av alt betalt husarbeid i Norge er en del av den svarte undergrunnsøkonomien. Det er problemet.
Sverige og Finland har derfor innført skattefradrag for tjenester i huset, og erfaringene har fått Høyre her hjemme til å foreslå en stor pakke med vaske-skattelette. Høyres Linda Hofstad Helleland mener økonomien bestemmer hvor likestilte vi er, og vil ta i bruk skatt som verktøy. Høyres forslag er interessant for alle som allerede har råd til tjenerskap i huset (de rike) og for mange som ønsker seg hjelp i huset (middelklassen). Men forslaget tar ikke hensyn til kvinner med svak økonomi, som ikke trenger vaskehjelp, men en anstendig lønn.
Debatten her hjemme har heller ingen perspektiver på det store temaet ellers i Europa, nemlig at det nye tjenerskapet i moderne hjem er fattige kvinner som kommer hit uten arbeidskontrakter, uten rettigheter, og som blir behandlet med liten respekt. I EU-landene er derfor det private hushjelpmarkedet den største nisjen for kvinnelige arbeidsinnvandrere. Men i Norge er det ikke mulig å få arbeids- og oppholdstillatelse som hushjelp. Derfor leter nordmenn etter juridiske smutthull i form av au pair-ordninger, og fra nabolandene strømmer det inn en hel hær av rengjøringshjelper, som organiserer seg uformelt i grupper med turistvisum, der de bytter på å gjøre jobbene.
Selv om vaskehjelpene betales dårlig, er pengene gull verdt. Kvinnene kommer ikke for å gjenforenes med sine menn, men for å forsørge sin familie. Feminiseringen av innvandringen gjør at det er en kø av kvinner som gjerne vil ha de jobbene norske menn og kvinner setter bort.
Et sterkt virkemiddel vil derfor være å åpne grensene for hushjelper, slik vi gjør med håndverkere. Hvorfor er det et mer verdig yrke å bygge og male hus enn å vaske hus? Hvorfor vil vi ha polske menn, men ikke filippinske kvinner til landet? Hushjelpmarkedet er en så stor del av den vestlige svarte økonomien at det er på tide å oppgradere tjenerskapet. Slipp kvinnene inn på lovlig vis, så blir det mer attraktivt for dem å jobbe hvitt. Da blir det også mer moralsk å gi skattefradrag for folk som ansetter hushjelp. Mange flere kan få både renere hus og samvittighet.
Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
