Peder Kjøs

Slitsom høst? Få råd av Peder

Psykolog Peder Kjøs hadde nettmøte fredag 13. november kl. 13-15. Se hva han svarte leserne.

Publisert
Sist oppdatert
Peder Kjøs er spesialist i klinisk voksenpsykologi og svarer leserne om sex og kjærlighet på kk.no. I sine nettmøter gir han KK.no's lesere råd om sex, samliv og kjærlighet. Mange problemer i forhold til seksualitet og samliv virker mer kompliserte enn de egentlig er - det er ikke flaut å spørre!
  • Peders faste spalte her på kk.no
  • Les saker Peder har skrevet:
  • Kvinner som lurer menn
  • Disse har best sex
  • Her er tabu-orgasmen
  • Nettmøtet er nå avsluttet.

    Følg med på kk.no for flere spennende nettmøter i tiden som kommer!

    Hei Peder

    , innsendt av J24Dato: 01.02.2013 / kl.13:0010.11.2009 / kTuesday. 11:18Hei.Jeg og kjæresten min sliter i forholdet.Jeg har det til tider tøft da jeg har et veldig dårlig selvbilde og liten tro på at jeg kan utrette noe. Dette gjør at jeg er mye irritabel,lei meg og sjalu fordi jeg føler han fortjener noen bedre enn meg..Han blir sliten og lei av dette, vi kommuniserer dårlig, jeg er veldig nærtagen og tåler ikke at han sier ifra om noe...Han kan være veldig brysk og lite forståelsesfull.. Jeg er lei av all den evigvarende kranglingen vår. Hva kan jeg gjøre i denne situasjonen, for å bedre tingenes tilstand?Jeg er redd dette vil ta knekken på oss..bør vi gå i terapi?Et dårlig selvbilde kan være veldig destruktivt for et parforhold. Det kan bli for mye for ham å forholde seg til svingninger hos deg hvis disse er mye sterkere eller vanskeligere å gjøre noe med enn det som er vanlig. Da kan parterapi være en god idé. I parterapi vil han kunne forstå og akseptere mer av at du er som du er, kommunikasjonen deres kan bli bedre, og kanskje kan også problemene dine bli mindre, ikke minst fordi du slipper at de ødelegger parforholdet deres. Lykke til!

    Hvordan søke hjelp?!

    , innsendt av JulieDato: 01.02.2013 / kl.13:0010.11.2009 / kTuesday. 11:39Hei, jeg tror jeg trenger hjelp,- med mange ting. Har følt meg trist, uforklarlig lei meg, helt energi-løs og samtidig med verdens korteste lunte de siste månedene. Det kan gå bedre i korte glimt, så føler jeg meg helt forferdelig igjen.Har også utviklet et anstrengt forhold til mat og rutiner og nesten tvangsaktige tanker rundt dette.Jeg er 28 år og har ikke råd til å betale masse penger til en psykolog, men innser samtidig at jeg MÅ ha noen å snakke med. Hvor kan jeg henvende meg?!Hilsen JulieDu kan henvende deg til fastlegen, som kan henvise deg til en psykolog med driftstilskudd i kommunen der du bor, eller til en voksenklinisk poliklinikk. I de store byene kan det være en del ventetid og vanskelig å få behandling hvis man ikke er veldig dårlig, men det er vel verdt å forsøke. Hvis du har tvangshandlinger eller tvangstanker kan det også være en idé å prøve en kognitiv terapeut - en del av disse er ikke psykologer, og de koster gjerne mindre enn en psykolog. For den saks skyld er det ikke sikkert at det trenger å bli så grusomt dyrt å gå til psykolog. Selv om timeprisen kan være stiv, gjerne 600 - 900 kroner, er det ikke sikkert at du trenger så mange timer. Jeg har selv hatt mange klienter som sier de har hatt stor nytte av bare 3 - 5 timer.

    Hepatitt c

    , innsendt av UsikkerDato: 01.02.2013 / kl.13:0010.11.2009 / kTuesday. 12:29Hei! Lurer på om hepatitt c smittes over via oralsex.Hvis man skulle svelge sæden er det da stor fare for å bli smittet? Eller er det via blodoverføring man er mest utsatt.Har lest at det ikke er så lett å få hepatitt c via samleie uten at det er blodsøl eller man har noen kutt skader på kroppen. Litt bekymret!Så vidt jeg vet smitter Hepatitt C primært ved blodsmitte. Det er usikkert om den kan smitte seksuelt, her er forskerne noe uenige. Hepatitt A smitter på mange måter, blant annet gjennom vann, mat og ved at avføring kommer inn i munnen - og kan sånn sett smitte ved sex. Hepatitt B er seksuelt overførbar, og kan gi alvorlig sykdom, som leverbetennelse. I sjeldne tilfeller kan man dø av dette. Les mer på Wikipedia!

    Hoven

    , innsendt av bekymretDato: 01.02.2013 / kl.13:0010.11.2009 / kTuesday. 15:29Hei, jeg har hatt en kjæreste i ca fem mnd. Problemet er at hver gang vi har sex gjør det veldig vondt for meg og for det meste begynner jeg å blø i tileg.Kjønnsleppene mine blir såpass hovne at de blir dobbel strl også. Jeg har vært hos gynekolog og har ingen kjønnssykdommer. Har hatt en del sopp, men har gått på kur et par mnd. Vi har aldri hatt noe "vill" sex, likevel gjør det vondt.Hva kan det være?håper på svar. Hilsen bekymretDette vet jeg dessverre ikke stort om, så jeg må bare henvise tilbake til legen og gynekologen. Vær nøye med å registrere symptomene og beskrive dem nøyaktig, så kanskje du kan få en diagnose som gjør det mulig å gi rett behandling.

    sort hull

    , innsendt av deppa??Dato: 01.02.2013 / kl.13:0010.11.2009 / kTuesday. 16:59hei!vet ikke hvor jeg skal begynne...1,jeg har en jobb som tømmer meg for energi på alle måter. jobber som mellomleder i varehandel og virker sterk og tøff utad. men i tillegg til å mistrives, er jeg redd for at olk skal avsløre hvor udugelig jeg egentlig er. I håp om å komme meg ut av jobben, har jeg begynt å studere ved siden av, da det bør være lettere å få andre jobber med litt utdannelse (hater meg selv for at jeg ikke studerte noe før).Jeg er gift med en snill mann som sier han elsker meg, men som ikke tenner på meg fysisk pga min overvekt...han sa senest igår da vi hadde en vond men viktig samtale at han stadig vekk blir tiltrukket av andre. det er ikke så rart, jeg skjønner han, jeg er feit, ikke noe vits å pakke det inn. jeg har mye mer lyst enn han, har alltid vært sånn, men har i mange år (vi har vært sammen i 8) blitt avvist av han i senga. han får den ikke alltid opp. så i flere år har jeg vært desperat etter oppmerksomhet og i desperat håp om at noen vil legge merke til meg, forelske seg i meg selvom jeg er stor. burde og skulle gått ned i vekt, 30 kg kanskje...men det er uoppnåelig,var støttemedlem på et treningssenter i ett år, jeg turde ikke dra dit en eneste gang. skolen er uoppnåelig, da det ikke er faste forelesninger og studiet er beregnet på folk som jobber, sliter jeg med det. hvorfor i all verden begynte jeg??? jeg er en taper,en lat en :)tilbringer mine såkalte lesedager med å chatte med fremmede på sex sider. det er både et seksuelt og mentalt behov. jeg tør ikke fortelle noe av dette til noen, selvom jeg har mange venninner. men jeg er den sterke som har alt under kontroll blant dem, stort sett. jeg er selektiv på hva jeg forteller dem om mine problemer, sånn har jeg alltid vært. jeg holder mye inni meg, og det gjør vondt. er helt apatisk, når jeg vet jeg burde lese,rydde, trene osv...håper indelig på svar...kanskje jeg kan få hjelp. er 28 år, og lever i et forhold som kanskje 50 åringer vegrer å gjøre. jeg trenger lidenskap, er det for mye å be om??hvis jeg går ned, vil det kanskje fikse seg...men det er uoppnåelig...jeg skjems over kroppen min,er naken foran mannen min, og kan noen ganger se hvordan han ser på meg...litt avsky...han jobber med pene jenter og ser hva han har hjemme. men tror du han elsker meg?eller tror han at han ikke kan få noen bedre og derfor nøyer seg med meg?? det tror jeg nemlig, han har litt komplekser selv, da han har slitt med vekten selv. men han er en kjekk mann. på gata kan folk se på oss og jeg ser at de tenker hva han gjør med meg???det var godt å tømme seg litt, vil bare gjemme meg eller aller helst dø og slippe unna alt det vonde Det er trist å lese at du "hater deg selv", som du sier. Da er det heller ikke rart at du er redd for at andre skal mislike deg hvis de får se deg slik du virkelig er. Er det sant at du er en lat taper?? Høres ikke slik ut for meg, men du er veldig oppgitt og ser ingen utvei. Hva er vitsen med å trene eller å lese hvis dette uansett ikke fører til noen forandring? For det er omtrent slik du ser det, ikke sant? Sånn jeg ser det trenger du en sterkere tro på at du kan gjøre noe med ditt eget liv. Det høres ut som om du føler deg veldig avhengig av andre, og ganske passiv i ditt eget liv, selv om du jo faktisk prøver ganske hardt. Du trenger kanskje bare å fokusere energien din mer. Jeg tror du ville hatt nytte av å velge ett eller to fokusområder som vil gjøre en forskjell, og så bruke alle kreftene på det, heller enn å spre innsatsen på mange ting som da (selvfølgelig) ikke lykkes. Velg hva du vil - studiene, treningen eller noe helt annet. Det er egentlig det samme hva du velger. Når du lykkes med en ting, får du mer tro på at du kan lykkes også på andre områder. Hvis du har veldig dårlig selvfølelse, og slik høres det nok ut, kan det hende at du også kunne ha nytte av å snakke med en psykolog, men egentlig tror jeg du har mye kraft i deg som du vil ha stor glede av å bruke til ditt eget beste. Som du selv sier: du trenger litt lidenskap. Det er ikke for mye å be om, men det triste er at det faktisk ikke nytter å be om det, for ingen andre kan gi deg det. Det må komme fra deg selv. Og her er nøkkelen: lidenskap er følelsen av at ens egen energi er fokusert på noe som er deilig og som betyr noe. Du får lidenskap i livet hvis du samler innsatsen i et viktig prosjekt!

    Jobbreiser og forhold

    , innsendt av KristinaDato: 01.02.2013 / kl.13:0010.11.2009 / kTuesday. 18:02Hei Peder!Jeg har en samboer/kjæreste som har en jobb som innebærer mye reising. Som regel er han borte rundt en uke av gangen, men det hender også at det er snakk om opptil tre uker. Totalt er han vel borte (i utlandet) rundt 120 døgn av året. Jeg er veldig glad i ham, og derfor savner jeg ham også når han er borte. Noen ganger gjør det meg ganske trist, og jeg synes i tillegg det begynner å bli slitsom å forholde seg til en person som stadig kommer og drar. Reisene er heller ikke forutsigbare, de kan komme når som helst. Det er ikke aktuelt for samboeren min å finne seg en ny/annen jobb. Han sier jeg må akseptere at "sånn er det". Jeg er på ingen måte interessert i å være sammen med kjæresten min 24 timer i døgnet, men jeg føler litt av vitsen med å ha en kjæreste på en måte blir borte når vedkommende er borte så mye som min er.Bør jeg gjøre det slutt dersom savnet og denne tilværelsen går ut over humøret mitt, synes du?Har du eventuelt noen tips til hvordan man kan få et slikt forhold til å fungere?Å få et slikt forhold til å fungere handler nok nettopp om å sjekke ordentlig ut med seg selv om det er slik man vil ha det, eller om man trenger noe annet. Hvis du føler at dette ikke er nok, og han ikke ønsker noen forandring, da spørs det om du kan unngå en ganske trist konklusjon. Parforholdet ditt skal jo helst være en kilde til glede og inspirasjon, ikke noe det blir vanskelig å skjønne vitsen med. Ikke gå i fella og la det være hans ansvar hvordan dere har det. Han har jo sagt sitt - at det bare må være som det er - så da ligger egentlig ansvaret på deg. Er dette bra nok for deg, eller skal du ta den belastningen det er å finne en mer hjemmekjær mann? For de finnes, vet du.

    Forståelse fra venner

    , innsendt av LineDato: 01.02.2013 / kl.13:0011.11.2009 / kWednesday. 08:54HeiJeg har i flere år hatt vinterdepresjon og de siste årene så har det vært mer eller mindre konstant gjennom året. Jeg kommer meg liksom ikke opp igjen på sommeren. Jeg sykemelder meg ikke, men det har vel mye med at jeg ikke orker å skulle forklare for kollegaer så det er enklere å komme seg gjennom arbeidsdag for arbeidsdag.Jeg er en person som ikke snakker om slike ting fordi jeg selv ser på det som et svakhetstegn og et nederlag. Har prøvd psykolog, men det taklet jeg rett og slett ikke. I vår fikk jeg mulighet til å gå på et kurs i mestring av depresjon gjennom arbeidsplassen min da jeg tok mot til meg og fortalte min arbeidsgiver om depresjonen. I løpet av dette kurset måtte jeg venne meg til å snakke om det og det åpnet mange dører for meg. Jeg startet også da å bli mer åpen mot arbeidsgiver og venner. Arbeidsgiver ga meg en fantastisk støtte, mens venner klarer rett og slett ikke å forstå det. De ser på meg som sær dersom jeg en fredag heller vil krype under pleddet og være alene enn å være sammen med de. Det som gjentar seg er " Det er bare å ta seg i nakken og gjøre noe med det". Nå kommer jeg endelig til spørsmålet, hvordan skal jeg få mine venner til å forstå meg bedre? Jeg møter jo nå nettopp den type holdning som jeg fryktet og det frister å sette på seg den "alt er bra" maska igjen.Så bra at du har fått erfare at det åpner dører å snakke om hvordan du har det! Da er det selvfølgelig synd at ikke alle forstår, men trenger det egentlig å være så farlig? Ikke ta på deg oppgaven med å få dem til å forstå. Det eneste du kan gjøre er å forklare hvordan det er for deg, og så får de reagere som de vil. De som skuffer deg veldig er kanskje ikke så gode venner? Når du har det slik du har det får du samtidig en mulighet til å bli bedre kjent med vennene dine. Du får vite hvem som forstår, stiller opp og lytter, og hvem som ikke kan eller vil engasjere seg. Sannsynligvis blir da samtidig en mer lyttende og nær venn for andre som trenger forståelse!

    prøverør?

    , innsendt av muriDato: 01.02.2013 / kl.13:0011.11.2009 / kWednesday. 22:05Hei Peder. Vi har fått vite at det er liten sjanse for at vi kan bli gravide sammen, og søknad om prøverør er sendt. Jeg er deprimert og har vondt i magen stort sett hele tiden. I tillegg begynte jeg i ny jobb for 2uker siden. Jeg sliter med å holde meg oppe, har en sånn stor sorg inni meg. Er så redd for å ikke kunne bli mor:( Det ødelegger meg og jeg er stadig på randen til å gå til legen for å bli sykemeldt. Min samboer ser mer positivt på det, han sier at de sa at det var store sjanser for at vi kan klare å bli foreldre med kunstig befruktning. Han tar ett skritt av gangen, mens jeg svartmaler alt. Har ingen tro på at jeg skal sitte med en baby på armen om et par år. Jeg er så sliten, har bare lyst å sove. Merker at dette kanskje kan slite på forholdet. Hvordan skal jeg klare å snu trenden? Jeg er rett og slett livredd for å mislykkes, og føler skam over situasjonen.Jeg skjønner så godt at dette gnager deg. For de fleste av oss er det å bli forelder det viktigste i livet, så viktig at det meste føles meningsløst hvis det ikke er mulig å få det til på en eller annen måte. Det kan bli vanskelig mellom dere som par hvis dere havner i hver deres rolle, slik at den ene drar oppover og den andre nedover. Det er bedre hvis dere kan dele både håp og frykt med hverandre. Jeg er sikker på at også han er lei seg og tviler, men er kanskje redd for å trekke deg ned hvis han sier det. På samme måte håper jeg virkelig at også du av og til har litt håp og gode bilder av deg selv som mor. Prøv å dele også disse tankene, og prøv i hvert fall å unngå å være en negativ motvekt når han er litt positiv en dag. Jeg håper at du også har andre du kan snakke med om håp og kvaler rundt dette utrolig viktige prosjektet. Jeg krysser fingrene for dere!

    bulemi

    , innsendt av psykogirlDato: 01.02.2013 / kl.13:0012.11.2009 / kThursday. 08:32heijeg harslitt nå i snart i over et halvt år med bulemi.startet med at jeg kastet opp godterier og kaker en gang i blandt men har nå utviklet seg til at jeg normalt sett kaster opp flere ganger daglig.I begynnelsen virket det slankende fordi jeg ellers spiste veldig lite men nå tror jeg ikke jeg får opp all maten, ivertfall har jeg lagt på meg endel i fett men mistet en del muskelmasse.Ikke nok med det, jeg kommer meg nesten aldri på skolen fordi jeg føler meg "redd" andre mennesker og at studentene kan 2se" på meg at jeg har et problem.Har veldig lyst på nye venner men greir bare ikke skaffe meg det, virker som de ikke liker meg og ignorerer meg.Har opplevd ekstrem motløshet, depresjon, tretthet og muskelplager.Kan disse lenkes til bulemi?Vet at dette kan skade indre organer i kroppen men usikker på hva konkret?Hilsen ulykkelige megHei, Psykogirl. Du er ikke "psyko" fordi du har bulimi! Dette er en form for tvangslidelse som rammer svært mange, noen ganger alvorlig, andre ganger bare som en ugrei vane. Men likevel: Bulimi er en farlig sykdom. Du kan godt komme til å skade kroppen, få sosiale problemer og bli deprimert og motløs. Det beste rådet jeg kan gi deg er å søke behandling. Veldig mange er flaue over problemet og tror de vil bli sett på som gale, men en god psykolog skjønner at dette er et problem som må tas på alvor og jobbes ordentlig med. Veldig mange kommer seg ut av det, men alt for mange går lenge, lenge før de kommer i behandling. Snakk med helsesøster, helsestasjon eller fastlegen i dag, du!

    Lite energi

    , innsendt av Jente20Dato: 01.02.2013 / kl.13:0012.11.2009 / kThursday. 11:07Heisann!Jeg er ei jente på 20 år som nettopp har begynt å studere. Har slitt en del med lite energi og overskudd denne høsten, hva kan det skyldes og hva kan jeg gjøre for å forbedre dette? Kan sove utrolig mye og lenge uten å bli helt uthvilt, i tillegg er jeg ofte utslitt og trøtt. På forhånd, takk for svar. :) Mvh Jente20Det er vanlig å bli sliten og trøtt når man er student! Å studere er hardt og krevende arbeid, selv om man sitter stille mye av dagen. For mange er det også en stor overgang å flytte hjemmefra. Du får mye ansvar, kostholdet blir kanskje dårligere, og mange får en mer ustabil døgnrytme. Se ellers svaret mitt til tre andre studenter som har samme erfaring!

    Sex

    , innsendt av HeleneDato: 01.02.2013 / kl.13:0012.11.2009 / kThursday. 11:27Hvorfor har vi ikke Sex.?Før var det både godt og spennede. Nå kam det gå uker mellom og når vi først har det er det om morningen... 10 min før han skal på jobb. . Jeg jobber også. har 3 barn ( ikke hannes) men de legger seg,, Er det ungene som gjør at han ikke vil ha sex, at han er utslitt. Når jeg spør hvorfor vi ikke har sex, sier han, at i jula blir det mye... blir ikke klok på han. Er det noe i veien med meg, Har masse pornofilmer men ser ikke de heller... kysser gjør vi heller ikke. avogtil et tørt farvell kyss. Tungekyss vell mange måneder siden. Bodd sammen siden august. og det har blitt mindre og mindre kos og nå finnes det nesten ikke. Når jeg snakker om det med han ,snakker han det liksom vekk..... Elsker han over alt og det gjør så forbaska vondt inni meg. Han sier han har det fint. men har han egentlig det........ kaller oss for munken og nonnen jeg. For slik er det-HeleneDet er jo vanlig at sexlivet blir mindre intenst når man har bodd sammen en stund, men når dere bare har bodd sammen siden august, høres ikke dette bra ut. Er han for sliten på grunn av jobb eller noe annet? Er han deprimert? Eller har dere et problem i parforholdet som gjør at det ikke er så hett fra hans side lenger? Husk at det er en myte at "menn alltid vil". Mange menn har så lite seksuell drift at det blir et problem i parforholdet. Noen ganger skyldes dette sykdom, stress, depresjon eller noe lignende, men det er også mange som rett og slett har mindre drift enn andre. Jeg tviler på at det er noe med deg, da ville det vel ha vært slik hele tiden, og det samme gjelder vel det at dere har barn. Kanskje du kan ta opp med ham at du blir usikker og trenger å vite mer om hvorfor det blir så lite sex?

    Utroskap

    , innsendt av MalinDato: 01.02.2013 / kl.13:0012.11.2009 / kThursday. 13:15Et økende problem...Min mann, og sikkert veldig mange andres, faller for fristelsen å møte par, grupper og single på nettsider som Cupido.no, Amore.no, Møteplassen.no, Dating.no bare for å nevne noen. Dette er ALTFOR LETT tilgjengelig, og disse som treffer hverandre her møtes ganske raskt for sex, enten før de går på jobb om morgenen, en kjappis etter jobb eller på kvelden/natten. Dette er en hårreisende "verden" som jeg i lengre tid har gjort reasearch rundt, og oppdaget at det er tusenvis av gifte kvinner og menn som holder på med dette.. Jeg har ofte avslørt min mann ved å gi meg ut for å være en av de som søker elsker på disse nettstedene, og blir veldig sjokkert over språkbruken, og hvor raske de er til å dele ut tlf.nr., invitere hjem til sex osv. Og jo mer sex vi har hjemme, jo mer trigges han til denne utroskapen. Og dette gjelder ikke bare han men tusenvis av Normenn! Hvorfor er det aldrig blitt debattert rundt et så viktig tema? Og med tanke på våre barn, bør man kansje forebygge på et vis.. Mvh. MalinDet går ikke an å forebygge at folk møtes og har sex. Uansett hvor strenge regler man lager, er dette umulig. Folk er for eksempel utro også i Iran. Så her nytter det ikke å skylde på internett eller noe slikt - problemet er ikke at mulighetene finnes, men at mannen din velger å bruke dem. Dette er nok et parproblem, ikke et internettproblem.

    Forhold

    , innsendt av I min verdenDato: 01.02.2013 / kl.13:0012.11.2009 / kThursday. 13:29Hei, jeg og kjæresten min har vært i ett avstands forhold de siste 3 årene. Vi har snakket om å flytte sammen. Begge har barn fra tidligere forhold som bor hjemme, barna kommer godt overens. Jeg og kjæresten min har hatt en fantastisk sommer sammen og jeg fikk mange tilbake meldinger fra han hvor fint han hadde det sammen med meg at han var glad i meg og for første gang sa han og at han elsket meg. Selv vet jeg at jeg elskar han og jeg er redd for å miste han og det vi har sammen. Jeg må si at vi sliter og fremdeles sliter med kommunikasjon. Problemet mitt er at nylig fikk jeg tilbakemelding fra han at følelsene hans hadde endret seg og at han mente vi hadde ett forhold mer basert på vennskap. Noen dager etter fikk jeg melding om at han ville ikke avslutte forholdet, han har nå ombestemt seg og mente at vi måtte sette oss ned og prøve finne ut av tingene, jeg var verdifull for han. Jeg er ikke i tvil om at jeg betyr mye for han og at han er glad i meg men hvordan skal jeg komme meg videre spør jeg meg selv. Hele opplevelsen oppleves svært demotiverende og vanskelig. Jeg vil ikke holde på han dersom han ikke har de rette følelsene for meg og jeg forstår ikke hva som gjør at han bærer på så mye tvil og vakler slik i følelsene sine. Helt ærlig tror jeg ikke han har de følelsene for deg han burde ha hvis det skal bli et godt parforhold ut av dette. Å ha deg gående på gress i tre år sier noe om at han ikke vil eller tør å satse. Å vente i tre år med å si at han elsker deg er også ganske drøyt. Jeg synes du burde skaffe deg en avklaring av situasjonen. Si til ham at han enten får satse eller la være. Det er selvfølgelig fælt for deg hvis han da sier at han ikke er klar (og kanskje legger skylden på deg fordi du krever avklaring), men hvis han ikke tar ballen nå, tviler jeg på at han tar den i løpet av de neste tre årene, heller. Beklager, men her tror jeg tiden er inne for å bestemme seg, hvis du da ikke tross alt synes det er greiere å ha det slik dere har det nå.

    ønske å leve

    , innsendt av MimmiDato: 01.02.2013 / kl.13:0012.11.2009 / kThursday. 14:49Hvordan skal man forholde seg til en partner som er suicidal i perioder. Hva gjør jeg, hva kan vi gjøre.Hvis han er suicidal i perioder er dette en stor belastning også for deg. Du kan umulig bære ansvaret for om han lever eller dør, og kanskje er det også for tungt å skulle ha en usikkerhet om dette hengende over seg. Jeg håper virkelig at han får behandling hos en psykolog eller en annen som kan hjelpe ham gjennom de vanskelige periodene. Sannsynligvis trenger også du samtaler, som pårørende til en med en alvorlig lidelse. Ikke bli sittende alene med frykten for at han skal ta livet sitt!

    Svigermor

    , innsendt av anonymDato: 01.02.2013 / kl.13:0012.11.2009 / kThursday. 14:50Svigermor har hatt uhelbredelig kreft i 5 1/2 år. Nå har det spredd seg og vi håper hun klare seg over jula. Jeg har en histore med depresjon. Er redd det skal komme, samt jeg er redd for barna mine. Jeg står svigermor svært nær. Hvordan skal vi klare dette sammen som familie. Mannen min snakker ikke om det, ligger ikke i hans natur. Jeg snakker med venninne ig svigerinne. Hvordan skal vi takle dette på en måte som er bra for oss og svigermor og svigerfar. De skal jo ikke trøste oss....Dette er for stort til at hver av dere skal håndtere det alene, synes jeg. Det er for så vidt riktig at svigermor og svigerfar ikke kan ha som oppgave å trøste dere, men det kan være mye felles trøst både for dere og for dem i å snakke åpent sammen om at dette er vondt for alle sammen. Mannen din bør nok også åpne opp og snakke mer, det vil både han og du ha godt av. Det er fint at du har noen du kan snakke med, men rådet mitt må være at dere alle snakker mer sammen og dermed trøster, støtter og bearbeider sammen, ikke hver for dere. Depresjon handler jo også ofte om en følelse av ensomhet, mens fellesskap gjør det lettere å takle ting som kan se helt umulige ut.

    STUDENTJENTER

    , innsendt av 3 jenterDato: 01.02.2013 / kl.13:0012.11.2009 / kThursday. 14:53Hei hei!Vi har mangel på overskudd. Vi kommer hjem, og er helt utslitt, og ender med å sovne på sofaen. Dette skjer hver dag og dette går sterkt utover skolen. Vi legger oss tidlig, og sover mye men er fortsatt like trøtte. Alle trener regelmessig, spiser mye. Noen tips til oss så vi får bedre overskudd? Hva vi burde spise osv slik at vi slipper unna depresjon og dårlige karakterer. Tja, kanskje dere er naturlig slitne fordi dere har en krevende hverdag? Det er egentlig verken normalt eller mulig å sprudle av overskudd absolutt hele tiden. Det er ingen sykdom å være sliten når man har jobbet hardt, selv om mange har det som et ideal å være 100% "på" omtrent hele døgnet. Husk man faktisk også blir sliten av å trene, det gir ikke bare mer energi hele tiden. Når det gjelder noe å spise har jeg lagt merke til at mange studentjenter (og gutter) spiser mye dårlig mat med lite næringsstoffer, kanskje fordi slik mat gjerne er kjappere og billigere enn ordentlig mat. Å flytte hjemmefra betyr ofte å få et mye dårligere kosthold. Mange (særlig jenter) spiser også bevisst mat som gir lite næring fordi de ikke vil legge på seg. Da er det ikke rart at de blir trøtte! Lykke til med studiene og maten!

    Lei!!

    , innsendt av KarolineDato: 01.02.2013 / kl.13:0012.11.2009 / kThursday. 18:50HeiJeg er en jente på 17 år som er skikkelig lei meg for tiden. Ser ingen lys i tunnellen og har mest lyst til å bare legge meg under dynen og sutre. Har hatt det sånn i over to uker og går og håper hele tiden på en bedring, men den kommer ikke. Jeg går på skole og trener og er med venner, og av og til føles livet topp, mens andre ganger er jeg dyypt nede. Bekymrer meg også for alt mulig fælt som kan skje i fremtiden.. Hva feiler meg? Har det fysisk bra på alle måter, og har egentlig ingenting og sutre over..=/Det høres ut som om du er deprimert, kanskje enda mer deprimert enn du har saklig grunn til. Hvis det er slik, kan det være lurt å søke behandling, for eksempel hos en psykolog (terapi hjelper bedre enn medisiner, men husk at også fysisk trening og det å være aktiv hjelper omtrent like godt!). Hvis du går veldig mye opp og ned, kan det hende at du har en manisk depressiv lidelse - som du også kan få behandling for. Men jeg kan ikke vite ut fra det du skriver om dette er "normale" eller "unormale" svingninger. Uansett: bedringen kommer fortere hvis du gjør noe aktivt med det enn hvis du ligger under dyna og venter på bedre tider...

    Evig forelsket?

    , innsendt av Jente28Dato: 01.02.2013 / kl.13:0012.11.2009 / kThursday. 22:33Jeg har vært ulykkelig forelsket i samme person siden jeg var 18. Jeg er nå 28! Og dette begynner å bli veldig slitsomt! Han er en av min eldre brors beste kamerater, så derfor ser jeg han ganske ofte. Han styrer livet mitt, da alt jeg foretar meg er styrt av hva jeg tror han ville like. Jeg har også to forhold bak meg som begge varte i ca 3 år, men som jeg avsluttet fordi, selv om de virkelig var bra gutter, var de ikke HAN. Han vet at jeg er forelsket i han, og han elsker det, og flørter med meg så fort han har mulighet! Og det selv om jeg forsøker å late som jeg ikke bryr meg. Jeg er så lei av å tenke på han og jeg ønsker så inderlig å få "verdigheten" min tilbake. Å være forelsket i samme person i 10 år er vel ikke normalt? Er dette noe jeg kan få hjelp for hos en psykolog, eller er dette noe "kjemisk" som rett og slett må gå over av seg selv? Her trengs det nok litt rydding! I utgangspunktet tenker jeg at ingen er så fantastisk at det er særlig meningsfullt å være ulykkelig forelsket i 10 år uten at det blir noe mer ut av det. Så da tenker jeg at denne forelskelsen kanskje er en slags avledning - noe å drømme om som gjør at du på en måte "slipper" å satse på et annet forhold. Å være "ulykkelig forelsket" sparer deg sånn sett for noen mulige nederlag. Jeg tror tiden er inne for å sjekke ordentlig ut om det kan bli noe med denne mannen, eller om du skal frigjøre deg og satse på en annen. Kanskje det kan gi deg en avklaring hvis du sjekker ut om det virkelig kan bli dere. Hvis dere blir sammen, er det vel og bra - hvis dere ikke kan bli sammen, kan du legge ham bak deg og gå for en annen. Hvis forelskelsen din i virkeligheten handler om en slags usikkerhet, redsel for å ta sjanser eller dårlig selvtillit, er dette noe folk ofte har nytte av å snakke med en psykolog om.

    betatt eller forelsket?

    , innsendt av BellaDato: 01.02.2013 / kl.13:0013.11.2009 / kFriday. 00:27Hei hei Peder!!:D. Problemet mitt er egentlig ganske lite men siden jeg ser han hver dag så blir det ikke akkurat bedre. En engelsk gutt startet i klassen min for ikke alt for lenge siden og jeg ble umiddelbart tiltrukket av han. Saken er at hvis jeg skal snakke med han så må jeg prate engelsk. Jeg er god i engelsk, engelsk kan jeg men når jeg prøver å føre en samtale med han så blir jeg bare stum og sjenert. Derfor har jeg ignorert han den siste uken og snakket så lite som mulig med han. Dumt? Ja. Uforståelig? Jaaha. Jeg blir bare så rar rundt han, noe de andre klassekameratene også har sett. Jeg glemmer ord, jeg stammer og blir flau. Det verste er at jeg nå har fått høre at han har sagt at jeg ignorer han og det er skikkelig dumt fordi jeg liker han jo på en måte. Jeg er jo veldig utadvent som person og kommer godt overens med det maskuline kjønn så derfor er denne situasjonen ganske merkelig for meg. Derfor har jeg noen spørsmål som jeg gjerne vil stile deg. Har du noen gode råd på hvordan jeg kan ta initativet til å bli kjent med han? ikke for åpenbart, heller litt diskree. Jeg tenker på han hele tiden og søvn blir det lite av. Tror du jeg er forelsket eller bare litt betatt? Uff er skikkelig frustrert. Håper du tar deg tid til å svare hilsen Maja 17. Skjønner godt at det er vanskelig å skulle snakke om så viktige og vanskelige ting på engelsk! Du kommer nok ingen vei uten at du hopper i det og bruker de samme metodene som ellers når du snakker med gutter... Du kan sikkert komme til å føle deg mer sjenert og usikker, men er ikke det litt spennende også? For meg høres du forelsket ut, og siden du også er litt mer sjenert nå enn du pleier å være, foreslår jeg at du prøver en litt sånn "halv-direkte" tilnærming. Kan du og en venninne be med deg ham og en kompis på en kaffe eller noe? Da får du ro og slipper at så mange hører deg stotre på engelsk, samtidig som en slik invitasjon er vanskelig for ham å misforstå. Lykke til!

    Utfordrende hverdag...

    , innsendt av RådvillDato: 01.02.2013 / kl.13:0013.11.2009 / kFriday. 10:27Vi har nå vært sammen i 12år, gift i 7 og har to barn. Min mann har en jobb som krever at han jobber i snitt 60t pr uke med fastlønn. Dette medfører at han ikke er hjemme til middag mer enn, i beste fall, 1 dag pr uke midt i uka. Middag anser jeg for å være meget verdifull familietid. Jeg har selv en hektisk 100%jobb og vel så det. Jeg velger å forlate arbeidsstedet for å prioritere hjem og familie. Han sier selv at han ikke jobber så mye fordi han nedprioriterer familie men fordi jobben krever det. Jeg synes det er vanskelig å forholde seg til, mest fordi jeg er redd vi skal vokse fra hverandre. Jeg får i tillegg mye oppmerksomhet fra andre menn og så lenge jeg ikke får det fra min mann siden han er så lite tilstede er det lett å lete etter noe en liker hos andre. Jeg kan ikke unngå å tenke: finnes det noen der ute som er like god som ham og samtidig gir meg den oppmerksomhet og tilstedeværelsen jeg trenger? Jeg vet at han er veldig glad i meg og barna, jeg kunne ikke tenke meg et liv uten han for vi har det veldig godt sammen når vi endelig er sammen. Jeg tenker likevel mer og mer på hvorfor jeg skal slite med en situasjon jeg ikke ønsker. Vet ikke hva jeg skal gjøre for at han skal skjønne alvoret. Jeg tenker av og til at det eneste som nytter er å flytte ut for da ser han hva han mister men det er et altfor drastisk steg å ta. Det er jo ikke DET jeg ønsker. Jeg prøver å snakke med han og ta opp temaet men det passer aldri, han er sliten, jeg blir beskyldt for å være sur når jeg egentlig bare er innmari skuffet, han tolker det jeg sier i verste mening....Jeg føler jeg har en utfordrende hverdag - alene. Jeg trenger et godt råd.... Hvis jobben krever så mye tilstedeværelse, er selve valget av denne jobben i praksis det samme som å nedprioritere familien. Dere bør nok ta en ordentlig prat om hvordan dere egentlig vil disponere dette ene livet dere har her på Jorden. Kanskje må dere innstille dere på en annen praktisk og økonomisk virkelighet - eller kanskje dere vil velge å ha det som dere har det. Uansett: ta et aktivt valg, ikke sitt om ti år og føl at "det bare ble sånn". Dere har valgmuligheter, selv om det kan koste dere mye å velge annerledes enn nå. Og for din egen del har jo også du et valg. Hvis du synes han prioriterer feil, og han ikke vil gjøre noe med det, havner ansvaret for å velge annerledes på deg...

    orgasme

    , innsendt av undervegsDato: 01.02.2013 / kl.13:0013.11.2009 / kFriday. 10:34Hvis en over tid lar være å få orgasme, dvs. ikke gjør noe ekstra for å komme, vil det kunne gi en positiv utvikling eller det motsatte?Med positiv utvikling tenkes på at en nyter sammen og på en måte bygger oppslik at en kan få orgasme mer eller mindre uten vesebtlig manuell berøring av klitoris/Gpunkt. Jeg er kvinne og i et nytt forhold. Vi nyter hverandre og har det godt sammen. det oppleves imidlertid som om orgasmen sitter lengre inne enn før. Og jeg er i tvil om det bare er positivt å bare nyte. Forspillet er noe kort, det har noe å si. Men tidligere partner kunne ikke "holde ut" så jeg har aldri fått mulighet til å trene opp å komme med bare penetrering. det ville jeg gjerne gjort noe med, samtidig er jeg redd for at det kan føre meg inn i en form for vane. Er stort sett passe avslappet etterpå, etterat jeg sa til meg selv at det var greit å bare nyte,- enda en tid.det handler om 4-5 uker.Spent på om det finns no svar. greInteressant spørsmål, for her finnes det to veier. Den første: de fleste opplever at det er lettere å få orgasme hvis de får det nokså ofte. Å onanere og ha sex gjør det lettere fordi du kjenner deg selv godt og på en måte er "på bølgen". Men på den annen side: det kan være spennende å bygge opp et "trykk", slik at du er veldig tent når du først har sex. Par som for eksempel har hatt sex hver eneste dag i en lang periode som del av et vitenskapelig eksperiment synes etter hvert at det blir veldig tungt å få noe ut av det overhodet... Konklusjon: Jeg tror begge deler kan fungere, kanskje til hver sin tid. Forslaget mitt er å prøve begge deler og se hva du synes er best for deg.Og forresten: det er veldig vanlig at det er vanskelig å få orgasme bare ved penetrering. Stimulering av klitoris må som regel til, og det er også lettere hvis du er veldig tent. Løsningen er ofte et langt forspill og å velge en stilling som gir mye klitorisstimulering. Prøv deg fram!

    Problem?

    , innsendt av TSADato: 01.02.2013 / kl.13:0013.11.2009 / kFriday. 14:18Hei. Jeg og kjæresten min har vært sammen i ett og et halvt år og jeg har helt siden begynnelsen irrietert meg litt over alkoholbruken hans. Han er ute å drikker (i mine øyne) relativt ofte og hver gang drikekr han så mye at han har problemer med å snakke, gå, tenke klart. Han drikker MYE mer enn alle andre når vi er på fest, forrige helg drakk han 6 øl, en flaske vin, ca 10-12 shots og whisky. På VORS.Vi har pratet om det flere ganger fordi han blir helt umulig å ha med å gjøre. Jeg har aldri sett noen andre bli full på den måten som han. Han har en far som er alkoholiker og hr fortalt at faren blir også sånn når hn blir full. Så, det jeg egentlig lurer på er hva jeg skal gjøre nå. Vi har pratet sammen, men så går det en uke og han blir like sanseløs full. Jeg begynner å lure på om han har et problem, eller om det er normalt å ha en sånn periode? Vi er begge i begynnelsen av 20 årene. Dette høres ikke bra ut. Både måten og mengden er skadelig. Noen drikker slik i en periode, for så å drikke mer normalt, men det er ikke et godt tegn at han drikker slik. Han står faktisk i fare for å utvikle et rusproblem. Jeg synes du (og dere) bør ta dette veldig alvorlig. Du kan selvfølgelig ikke ta ansvar for drikkingen hans, men du kan snakke med ham om det som en som er glad i ham og bekymret. Du kan også kreve at han drikker annerledes når han er sammen med deg.

    Les artikkelen gratis

    Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

    Gå til innlogging med

    Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.