Spørsmål: Mamma har i mange år slitt med angst og depresjoner. Hun får hjelp for dette, men mye blir lastet over på meg.

Dette har slitt på meg i mange år, og jeg føler meg deppa selv. Kan det være «smittsomt»?

Pårørende

Jeg har en mann som fikk diagnosen deprimert for litt over ett år siden. Før det slet han i nesten to år med diverse fysiske plager uten at legene kunne finne noe galt.

Fem måneder etter at vårt første barn ble født, knakk han sammen. Dette var idet han skulle ut i sin del av permisjonen. Nå, et år senere, går ting bedre, men jeg begynner å bli forferdelig sliten.

Jobben er et slit, jeg har migrene og hodeverk mye oftere enn tidligere. Har ikke energi til å gjøre ting. Jeg har ikke lyst å besøke venner slik som tidligere, og jeg er ikke så fornøyd på jobb som tidligere.

Vil bare sove når mulighetene byr seg. Vi har en grei gutt som stort sett sover 12 timer om natta, så egentlig skulle det ikke være så slitsomt med bare ett barn. Jeg føler at jeg begynner å nærme meg grensen for å bli deprimert eller utslitt, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Har dere noen forslag? Hvordan unngår jeg å bli dratt med inn i depresjonen?

Bjørnemamma

Svar: Ja, depresjon smitter. Alle følelsesuttrykk smitter. At godt humør og latter sprer seg, kjenner vi til. Verre er det selvfølgelig når det samme gjelder følelser og tilstander vi helst ikke ønsker oss.

Vi kan godt si at det er empatien som spiller dere et puss. Empati er en vesentlig del av å være menneske. Vi er avhengig av innlevelse og evnen til å etterlikne hverandre.

Innlevelse er vår innebygde radar og hjelper oss å opptre smidig og hensynsfullt i det sosiale fellesskapet. Når noen er lei seg, får vi naturlig lyst til å oppmuntre og fjerne det vonde.

Problemet er at dette er vanskelig å få til med deprimerte. Ikke bare er de nedstemte følelsene vanskelige å rokke ved. Den depressive, alvorlige måten å tenke på er også motstandsdyktig mot innspill.

Den depressive argumenterer gjerne med mye fornuft og alvor, og selv små ting får en veldig tyngde og dybde. Man får lett følelsen av å være overflatisk når man forsøker å argumentere med deprimerte.

Positive innspill preller som regel av. Da er det lett å begynne å ta inn det samme alvoret selv. Da trenger man litt avstand. Dette betyr selvfølgelig ikke at du skal avvise eller bry deg mindre om ham eller henne.

Du må skille mellom en deprimert og en ikke-deprimert måte å se ting på. Hvis ikke, blir du dratt inn i tungsinnet. Som psykologer er vi påpasselig med å holde orden på hva som er den deprimertes tanker og følelser, og hva som er våre egne.

Det er slik vi kan bidra til en alternativ måte å se ting på for den som er depressiv. Men i motsetning til dere som lever tett på den deprimerte, får vi automatisk en pause når timen er over. Dere trenger også pauser.

Om ikke fysisk, så mentalt. Vi skal heller ikke glemme tyngden av alt det praktiske arbeidet som faller på de pårørende. Praktisk hverdagsslit kan i lengden føre til nedstemt humør og tiltaksløshet. Da trenger dere avlastning.

Dere har sikkert erfart at det ikke hjelper å mase på den deprimerte om dette. Det er ikke fordi han eller hun er lat og bortskjemt, men likegyldighet og passivitet er en del av depresjonslidelsen.

Skal dere som pårørende ha avlastning, er det lurt å hente dette andre steder. Dere kan ikke kompensere for alt. Ha respekt for hva depresjonen gjør med dere alle i familien.

Depresjonen herjer med alle rundt seg, og gjør at dere også trenger å bli tatt hensyn til.

Hanne Weie Oddli
Psykolog
hanne@kk.no