Mødrene til de norske soldatene i Afghanistan har gitt oss et annet perspektiv på førjulstiden enn vi var forberedt på. De har fortalt om sin angst, rastløshet og hvordan de hvert sekund på døgnet lurer på om gutten deres fortsatt er i live. Ingenting er sikkert. De har bare ett ønske; at sønnen deres kommer hjem til jul.Krigen kom oss nær da Kristoffer Sørli Jørgensen døde på sin post. Han ble bare 22 år. Hjemme ventet en familie, fotballtrøya med nr. 19 og alle kameratene. Til nå har vi snakketom soldater i kister som en teoretisk øvelse, men soldatmødrene forteller sannheten. Sønnene er i krig, på vegne av Norge og NATO. Sønnene risikerer livet.Mødrene har ulike innfalsvinkler. Den ene er en mor, som søker kontakt med andre likesinnede mødre: - Jeg føler meg i alarmberedskap hele tiden. Jeg skvetter til for hver nyhetssending og telefon. Verden har liksom stoppet opp, livet er på vent. Det eneste som opptar meg, er å få sønnen min hjem, uten at han er skadet, sier Lise til Aftenposten. Hun velger å beskyttesønnen ved å holde navnet anonymt. Lise mener mødrene kan gi hverandre støtte.Den andre moren er forsker i internasjonal politikk, Janne Haaland Matlary. Hennes sønn deltar i de norske styrkene i nord. Hun er dypt involvert. Janne Haaland Matlary har et klart budskap til politikere som lefler med om dette er krig eller ikke: - Når vi igjen har fått en fallen norsk soldat, er det eneste mulige å si for politikerne som sendte ham ut - det vil si regjeringen - at denne saken er så viktig sikkerhetspolitisk at det er riktig å risikere norske liv. Bare da kan det forsvares å bruke militærmakt, sier hun.Det er en sak å dø i en krig, da dør man som soldat. Når det ikke kalles en krig, blir bildet uklart. Selv om guttene som reiser ut gjør det frivillig, er det selvsagt svært viktig at dette ikke blir sett på som et ruskete oppdrag, men en innsats for landet.Den tredje moren som gjør inntrykk, er øverste politiske ansvarlige for soldatene. Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen ble dypt beveget da hun fikk vite om den norske soldaten som ble drept 8. november. Tårene rant da hun kommenterte nyheten i tv: - Dette er det verste som kan skje. Vi har ingen å miste, sa hun. Hun har også en sønn som er soldat. Joachim kunne vært i Afghanistan. Men fordi han ble vurdert som attraktivt mål for Taliban, ble han nektet å reise. Anne-Grete Strøm-Erichsen medgir at hun som soldatmor blir ekstra berørt når norske liv går tapt: - Det er viktig å klare å sette seg inn i hva de pårørende føler og hvordan de opplever situasjonen. Jeg tenker på soldatenes sikkerhet hver eneste dag. De tre mødrenes historie bringer krigens konsekvenser nærmere deg og meg. Jeg tror det er viktig, fordi Afghanistan kan virke fremmed og fjernt, men er blodig virkelighet for mødre, fedre, søsken og kjærester.Slik tolket jeg også filmen til Robert Redford, «Løver for lam». Skjebnen ville at den skulle ha premiere 9. november. Jeg så den sammen med min sønn på 16. Med en stjernespekket rolleliste vil Redford få unge gutter som ham til å ta stilling.Meryl Streep spiller en 57 år gammel politisk journalist som får hele sin karriere satt i relieff når en ambisiøs senator (Tom Cruise) gir henne et eksklusivt intervju - om en ny og risikabel militær strategi i Afghanistan. Samtidig går startskuddet for offensiven i Afghanistan, der vi møter en gruppe unge soldater som forbereder seg på å innta et snødekket fjellområde, der vinden river og Taliban er posisjonert. To av soldatene er tidligere studenter av en professor som spilles av Robert Redford, og den tredje historien i filmen spinner nettopp rundt samtalen mellom professoren og en elev, som han prøver å få til å tenke selv, til å bruke sine talenter, til å engasjere seg i samfunnet. Dette er ingen typisk anti-krigsfilm, men en sørgmodig selvkritikk på amerikanernes vegne og en moralsk appell om å bry seg.Det er det de norske soldatmødrene også utfordrer oss alle til. Førjulstiden gir oss en mulighet til å se verden utenfor vår egen lille trygge oase.Bente E. Engeslandsjefredaktørbente.engesland@kk.no