Det er fredag ettermiddag, jeg befinner meg av en eller annen mystisk grunn på Biltema sammen med bestekompisen min, og jeg får en lysende idé (nåja) - jeg vil kjøpe med en liten spade til en fyr jeg kjenner som har trøbbel med å grave ut bilen sin etter Kong Vinters herjinger. Håhå, så grei jeg er. Jeg finner en spade - suksess! Eller kanskje ikke...

Kompis: Du kan ikke kjøpe den spaden der.
Jeg: Hvorfor ikke det? Den er liten og fin.
Kompis: Det er en jordspade.
Jeg: Hæ?
Kompis: En jordspade. Det jeg har i bilen er en snøspade. Det er det du trenger. Å bruke den der til å spa snø med er som å spa jord med gaffel.
Jeg: Jordspade? Snøspade? Er du rusk?
Kompis: Vel, det der er en jordspade.
Jeg: Så det du sier, er at en spade ikke er en spade?
Kompis: Akkurat.

I begynnelsen var Ingrid Espelid Hovig og Kaare Norum. Jeg elsket Fjernsynskjøkkenet. Jeg husker den gangen lettmelk for første gang kom på markedet i Norge, og jeg husker Ingrid spurte Kaare om denne melken var noe særlig. Kaare sa at lettmelk var en god ting. Han sa det med tung autoritet i stemmen, og jeg trodde på ham med det samme. Lettmelk skulle det være. Kaare var mannen. Han visste hva han snakket om. Kaare var det nærmeste maten kom Gud.

Mange år senere dukket det opp en liten greker og forbannet poteten. Da var Fjernsynskjøkkenetnedlagt, og Tine hadde utvidet melkesortimentet sitt med en hel haug produkter. Den lille grekeren skulle ha oss til å droppe poteter og pasta og lese Naturlig slank med kost i balanse. På den tiden jobbet jeg i en annen redaksjon, og vi fikk boken inn fra forlaget. Jeg var ikke villig til å forsake Kaare Norum som min eneste sanne matgud, og ofret ikke Fedon Lindberg en eneste spaltemillimeter. Men det var det mange andre som gjorde, og jeg klandrer dem ikke.

Kunnskap er, i min verden, en god ting. Det kan være skummelt når det vi alltid har trodd er riktig viser seg å være feil. Og innimellom oppstår det en periode av forvirring hvor ingen ser ut til å kunne være i stand til å svare på hva som egentlig er riktig. Kaare sier ja til potet, Fedon sier nei. Så kom Atkins og sa ja til baconfrokost, og kaoset var komplett. Nå går det omtrent ikke en eneste uke uten at det dukker opp nye mennesker som skal fortelle oss hva som er bra. Jeg, og sikkert mange med meg, sliter fremdeles med forvirrigen. Det er i forvirringens tid det er best å ha en liten helt.

Kjære Kaare Norum, du er fortsatt My Main Man hva angår mat. Jeg tror på alt du sier! Men i det siste har jeg merket at jeg tilsetter stadig mer frø i brødet for ikke å bruke så mye mel, og at jeg skuler litt på pastaen og potetene og lurer på om jeg kanskje burde velge noe annet. Nå må du inn på banen igjen, nå må du redde meg og si noe med stor autoritet om hva som er bra.

For når det viser seg at en spade faktisk ikke er en spade engang, er det ikke rart jeg begynner å tvile på poteten.

Lill Kristin Syversen
Helse- og livsstilsjournalist, kk.no
lks@kk.no