Jeg ante uråd da min bestekompis, som jeg deler leilighet med, begynte å snufse. Ganske snart lå han halvdød på sofaen og akket seg, og jeg visste at det snart var min tur til å bli høstforkjølet. La meg bare si det med én gang: selv om menn har rykte på seg for å bli enormt stakkarslige når de er syke, er det ingen av dem som er verre enn meg.

Det er altså så synd på meg. Jeg har det ordentlig fælt. Spesielt etter at fru lege informerte meg om at forkjølelsen hadde gått over i en kraftig bihulebetennelse, og skrev ut antibiotika over en lav sko. Og forlangte 600 kroner for det hele. (La meg legge til at det også er synd på meg av den grunn at jeg er dum nok til å gå til et privat legesenter for en konsultasjon som tar 1,5 minutter og kun omfatter et «gap opp og si a».)

Så nå tar jeg antibiotika. Lageret av selvmedlidenhetsremedier omfatter også nesespray, Ibux, Repsils, Kleenex med balsam, iskaffe, kyllingsuppe, pledd, puter og hjemmekontor. Og jeg har det fælt.

Da jeg var liten, fikk jeg Donald-blader og fruktcocktail fra boks når jeg var syk. Mamma eller pappa holdt seg hjemme for å se etter meg, og jeg fikk ligge i sengen deres med kald, lettspist og hermetisert frukt. Det føltes uendelig omsorgsfullt å få lov til å ligge i den digre senga med masse puter og to dyner, og jeg ser ikke bort fra at jeg innimellom latet som om det var litt verre enn det faktisk var for å få lov til det litt oftere. Jeg mener vagt å huske at det var noe penicilin inne i bildet, men jeg har klokketro på at det først og fremst var omsorgen som gjorde meg frisk.

Her har dere grunnen til at jeg har stor tro på selvmedlidenheten i sykesituasjoner når man er voksen: hvis andre mennesker skal synes skikkelig synd på deg, må de komme deg så nær at de risikerer å bli smittet - og det vil de jo helst ikke. Jeg har full forståelse for det. Men medlidenhet er helt essensielt for at man skal bli frisk, og når andre ikke vil, er det intet annet å gjøre enn å si som den lille, røde høna: jeg får gjøre det selv, da.

Dermed er det bare å melde seg litt ut av samfunnet mens jeg ligger her med rød nese og en aldeles imponerende snørrproduksjon, og for noen dager skal jeg være aldeles overbevist om at det er mer synd på meg enn på noen andre i hele verden. Og jeg skal aldri noensinne himle med øynene over sytete, syke menn igjen. Det er tross alt bare sunn - bokstavelig talt - fornuft.

Lill Kristin Syversen
Hoste- og snytejournalist, kk.no
lks@kk.no