- Burde ikke du tatt en tur til legen?, spør en kollega da hun hører hosten min.
- Kommer ikke på tale, sier jeg - det blir jeg bare syk av.

Leger har etterhvert opparbeidet seg en skummeheltsfaktor som kan konkurrere med frisørenes, i alle fall i min verden. Spesielt begeistret for hvite frakker har jeg aldri vært, og opp gjennom tidene har mitt noe ambivalente forhold til medisinens verden blitt ytterligere forverret av opplevelser som disse:

Å bli plassert på et rom på legekontoret (i påvente av en sykepleier som kunne fjerne stingene jeg hadde på håndleddet) hvor det henger en plakat på døren hvor det står: «Har du ventet lenge? Kom og spør etter oss - kanskje vi har glemt deg!»

Å få beskrevet en gastroskopi som noe som «kan være litt ubehagelig». La meg bare forsikre alle om at ubehagelig ikke er det ordet som best beskriver hvordan det føles å få en tykk slange dyttet ned i magesekken via munnen.

Å få rotfylling uten bedøvelse.

Like fullt hender det at man må sette sin lit til legestanden, og da jeg for noen uker siden var grundig lei av at hodet mitt kjentes som om det var overfylt av slim, tok jeg - mot bedre vitende - en tur til legen. Privatlegen. Jeg tror jeg fikk utdelt en fastlege en gang, men aner ikke hva denne heter eller hvor kontoret til vedkommende måtte befinne seg, og i kombinasjon med liten lyst til å eventuelt vente to uker på å få time, stakk jeg heller innom et privat legekontor som ga meg time på dagen. Der møtte jeg en liten legedame som ba meg si «a», konstaterte at jeg hadde bihulebetennelse og ga meg antibiotika. Det tok maksimalt to minutter og kostet 600 kroner. Supert.

Jeg knasket antibiotika og følte meg bedre - en liten stund. Følelsen av å være forkjølet ville ikke helt slippe taket, og da ørene mine begynte å klø som besatt, innså jeg at jeg måtte til pers igjen. Denne gangen var jeg smartere og gikk til bedriftslegen, som ikke gjør vondt i lommeboken i det hele tatt - men der stoppet også gleden. Etter å ha blitt lyst i ørene kunne monsieur bedriftslege konstatere at jeg hadde fått eksem i ørene. Jeg var ikke engang klar over at det var mulig, men da jeg i tillegg ble fortalt at dette eksemet sannsynligvis var forårsaket av antibiotikakuren jeg hadde tatt, syntes jeg i sannhet det begynte å bli en smule overveldende.

Bedriftslegen toks eg ikke betalt , men ga meg en resept på øredråper. Et tips til legemiddelprodusenter verden over: gul olje er rett og slett ikke den mest optimale fargen og konsistensen på øredråper. Ok?

Slik kan det altså gå: behandlingen for det ene utløser det andre. Men da jeg for noen dager siden begynte å få hosteanfall som det endelige beviset på at jeg rett og slett aldri kommer til å bli frisk denne høsten, var jeg i alle fall ikke så dum at jeg tenkte jeg burde gå til legen. Da ville jeg sikkert fått beskjed om at jeg hostet fordi jeg hadde brukket beinet eller noe sånt.

I stedet later jeg som om jeg er frisk. Jeg har nemlig veldig stor tro på placebo-effekten. Den ser i alle fall ut til å fungere bedre enn legen.

Lill Kristin Syversen
helse- og livsstilsjournalist, kk.no
lks@kk.no