Enkelte ting ser man for seg at skal fortsette i evigheter. Som for eksempel å blogge på kk.no. I en hverdag fylt av forskningsnytt og styrkeøvelser og hvorfor sex er sunt, blir blogging et kjærkomment tilskudd, en liten lomme av tid og spaltemillimeter hvor du kan gjøre noe helt annet, og bare mene ting så mye du orker, i stedet for å fortelle hva andre mener. Det har vært blant mine favorittoppgaver - men nå er det plutselig slutt. For meg, i alle fall - for jeg har fått ny jobb. Og selv om det er både fint og vemodig og strålende og leit og rart og helt vanlig på samme tid, så slår det meg at jeg rett og slett ikke rakk å skrive alle de bloggene jeg hadde tenkt å skrive - fordi jeg trodde at det skulle vare evig.

Men bare for å ha det sagt, selv om jeg altså ikke rekker å gjøre noe mer utav det - hvis jeg ikke hadde fått ny jobb, skulle jeg blant annet ha blogget om dette:

At det er forskjell på å være normal og å ikke være syk, og at jeg blir tussete av alle mennesker som skriver inn til spørrespalter og spør om de er normale, når det de egentlig vil vite, er om de er syke eller ei.

At alle burde kjenne til begrepet postkasseangsten, fordi du ikke vet å virkelig verdsette penger før du har vært så blakk at du i lengre perioder nekter å åpne postkassen fordi du vet at du ikke kan betale alle kravene som ligger og marinerer i reklamebrosjyrer og DM (tilfeldigvis også for ting du selvsagt heller ikke har råd til).

At parfymeridamer av den typen som går med hvite frakker er nesten like skumle som frisører.

At damer driver meg til vanvidd (jeg skulle også forklart hvorfor).

At menn gjerne må slutte å tro at kvinner har samme forhold til peniser som de har til pupper.

Det er selvsagt ikke hele lista. Jeg skulle også blogge om kollegial bonding via kjelkebygging eller lignende og hva jeg mener om det, om hvorfor det er supert å bli eldre, om paraplyer og hvorfor jeg er motstander av dem, om høflighet, om hvorfor mennesker er så rare at vi konsekvent ofrer komforten til fordel for stil, selv når vi trekker i grilldress (jeg kan argumentere for det), og jeg hadde definitivt tenkt å blogge om hvorfor «sterke kvinner» trenger omsorg, de også (enkelt forklart: fordi vi får mer juling i løpet av en dag).

Men det blir altså ikke noe av, for nå leverer jeg inn nøkkelkortet og drar hjem. Og da er det bare rett og rimelig at den siste bloggen avsluttes med de ordene jeg stort sett hver dag gauler ut til mine kolleger når jeg går hjem: takk og farvel.

Lill Kristin Syversen
helse- og liv ... nei, ikke nå lenger