Helst vil han at vi skal ha barnevakt hver helg, slik at vi to kan gå ut og spise, gå på kino og liknende. Når datteren vår har lagt seg, er han øyeblikkelig klar for å sitte i sofaen og prate, spille et spill, se TV eller lage en kveldsrett. Om jeg velger å ringe en venninne eller å lese, sier han ingenting, men jeg ser han blir skuffet. Han har et stort behov for kontakt med meg. Vi føler også begge behov for sex tre til fem ganger i uken, noe som også tar tid.
Datteren vår er blid og fornøyd og fungerer godt i barnehagen. Fra hun er hentet i barnehagen til hun legger seg, vil hun sitte på fanget og bli lest for, eller leke med dukker. Jeg liker ikke å avvise henne, så jeg prøver å gi henne full oppmerksomhet.
Foreldrene mine bor på den andre siden av landet og har bare meg. De vil helst at vi kommer på besøk hver måned. Siden min far har en kronisk sykdom, er det tungvint for ham å reise til oss, så vi er der hver annen måned. Min manns søte bestemor bor her i byen og ber oss på kaffe hver helg. Det innebærer et to timers besøk, mens vi prøver å passe på at treåringen ikke knuser noe av alt nipset som frister henne. Jeg jobber med eldre mennesker og ser mye ensomhet og lidelse. Det er travelt på jobben, men noen ganger per år prøver jeg å gi litt ekstra og være igjen for å prate med noen. De gangene jeg gjør det og ser et smil, tenker jeg at dette burde jeg gjøre oftere.
Nå er jeg gravid igjen. Kroppen forlanger ekstra mye søvn og hvile, og fortjener deilige grønnsakretter i stedet for en boks lapskaus, som det ofte blir. For jeg har også mine behov å dekke. Jeg har tre venninner her jeg liker å treffe på kafé eller ringe til, jeg liker å slappe av med et ukeblad, og jeg liker å synge og spille piano.
Spørsmålet mitt er: når tid og krefter ikke strekker til, hvem har man da rett til å nedprioritere? Skal jeg ta en telefon til mine foreldre etter middag, eller skal jeg leke med datteren vår og hennes dukker? Skal jeg gi litt ekstra på jobb for å bety noe for medmennesker, eller sitte på pauserommet med beina høyt og en kopp te? Og hva med all urettferdigheten i verden rundt oss, burde jeg og min mann engasjere oss der i stedet for å bruke tid på parforholdet?
Vennlig hilsen «Superkvinne uten tid»
Svar: Alt har sin tid, heter det. Med småbarn, mann, hus og jobb er det ingen tvil om at perioden er preget av tidsklemma. Man rekker ikke alt man ønsker å gjøre, og man har ofte dårlig samvittighet fordi man ikke makter å være så god og snill og omtenksom mot sine medmennesker som man skulle ønske å være. Men den dårlige samvittigheten stjeler krefter som kan brukes bedre på andre ting.
Du vet like godt som meg at det bare er du som kan prioritere tiden din, for det er bare du som vet hva som er viktig for deg i livet. Men bedømt ut fra mine verdier, bruker du tiden din meget godt. Når datteren din om noen år minnes sin gode barndom og foreldre som alltid hadde tid for henne, vil du se at det knapt finnes noe viktigere enn å gi sine barn en trygg og harmonisk oppvekst.
Du gjør ikke det for å få en belønning senere, men det kommer du til å få. Akkurat som du og din mann passer på å holde kontakten med dine foreldre og hans gamle bestemor, kommer dine barn til å ønske å være sammen med deg når de blir voksne. Og de kommer til å ville gi dette videre til sine barn. Du vil oppleve det som et stort privilegium å ha gitt en god familiekultur videre.
Du føler du får liten tid til dine egne interesser. Det kan være fornuftig å tenke over om du bruker tid på ting som ikke er helt nødvendige, men som du synes en god husmor må gjøre. Hvis du vil rydde tid, må du kanskje bruke mindre tid på å «rydde hus». Barn har bedre av en glad og fornøyd mor som viser at hun trives, enn en utslitt mor med et perfekt, skinnende og bakteriefritt hjem. Så lenge barnet ikke er allergisk, har det antakelig ikke vondt av litt støv.
Vær også oppmerksom på alt som er bra i den travle hverdagen. Du har en mann som tar sin del av ansvaret i hjemmet og som attpåtil foretrekker ditt selskap framfor turer på byen. Mange som leser brevet ditt, vil nok misunne deg. Dessuten passer han på at dere får luftet dere. Dere har en fin hverdagstone, og dere passer øyensynlig bra sammen seksuelt.
Tidsklemma er et forbigående. Om ikke lenge foretrekker dattera di å være sammen med venninner. Det nye barnet kommer også til å kreve sitt i en periode. Om ikke mange årene vil du finne ut at du har muligheten til å planlegge dagene dine med pusterom for dine aktiviteter. Du vil bli forbauset over hvor fort tiden har gått, og du vil være dypt takknemlig for at du har fått anledning til å gi barna dine en solid ballast i livet.
Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no
