Spørsmål: Jeg er en kvinne på 36 år med to mindreårige barn. For halvannet år siden ble det brudd mellom meg og barnas far. Vi hadde kommunisert dårlig over en lengre periode og sluttet å samarbeide om barn og hjem. Vi begynte i familieterapi
etter at han flyttet ut, og det gikk bra en stund. Vi var enig om at hvis vi skulle få det til,
måtte vi starte på nytt. Han tok imidlertid mest kontakt når han var ensom og følte seg langt nede. Jeg følte at det ville ta lang tid før han fant seg selv og visste hva han ville. Så da det var på tide for meg å gå tilbake til jobb etter fødsel, bestemte jeg meg for å flytte og starte et liv alene. Men vi hadde ingen klar slutt på forholdet, ingen avsluttende samtaler. Etter hvert gikk samarbeidet greit, og vi feiret jul sammen. For seks måneder siden traff jeg en ny mann. Jeg åpnet meg fullstendig for ham ,og følte at jeg hadde funnet en sjelevenn. Vi var på vei mot et godt liv sammen. Jeg fortalte eksen om det Senere fortalte han at han hadde funnet en ny dame. Han hadde ikke sagt det tidligere, for som han sa: «å kunne holde veien åpen». Jeg følte ingen sjalusi mot hans nye kjæreste, men ble ganske satt ut av at han ønsket å ha en mulighet til å komme tilbake.
Imens har min nye kjæreste hatt det temmelig tungt. Han ønsker et liv med meg og mine barn, kanskje få eget barn med meg. Jeg føler at jeg skylder barna å tenke ordentlig gjennom alt. De er små, og jeg har fratatt dem retten til å vokse opp med begge foreldre. Men de har det fint med min nye kjæreste. Eksen bor fortsatt alene, men har fortsatt kjæresten sin. Jeg føler det som jeg har fått ansvaret for å ta den store avgjørelsen, at han står klar hvis jeg gjør det. Så jeg går rundt med denne tristheten inne i meg på vegne av barna. Den totale lykken jeg kjente med min nye kjæreste er overskygget. Hvis jeg har det fint med ham, får jeg dårlig samvittighet. Jeg tenker på hvem jeg var i forholdet med eksen, og at jeg trives bedre med den jeg er nå. Er forholdet mellom ham og meg bedre fordi vi ikke er så nær hverandre? Jeg er glad i ham, men ser et gladere og varmere liv med kjæresten min. Samtidig er det som om jeg prøver å finne feil ved min nye kjæreste. Det er nesten som jeg ikke våger å ha det bra. Han er en fantastisk mann, og jeg blir levende sammen med ham. Før eksen fortalte at han ønsket å holde døren åpen, fungerte alt. Nå føler jeg at alt vil stemme hvis jeg går tilbake, for da er familien samlet, men at jeg
kanskje forsvinner selv. Det er nesten som om jeg ber om tillatelse for å ha det bra fra deg, Åsa.
Med hilsen Nanna

Svar: Du er virkelig oppe i en vanskelig valgsituasjon. På den ene siden
vil du ta hensyn til dine barns rett til å ha en far, på den andre siden har du lyst til å få oppleve den nære kjærligheten som du mener din nye kjæreste kan gi deg. Kanskje du lettere kan ta et riktig valg hvis du greier å bearbeide den dårlige samvittigheten. Du skal jo ikke gå tilbake til eksen på grunn av dårlig samvittighet, men fordi du eventuelt tror at dere kan få et bra liv sammen. Jeg synes din forventning om at du med et slikt valg
kanskje utsletter deg selv ikke lover så godt for en bra framtid med eksen. Og jeg undrer meg på hvorfor du har dårlig samvittighet. Det var eksen som ville ha en pause, det er han som ikke har gjort et skikkelig framstøt for å få deg tilbake. Tvert imot, han har fremdeles
kjæresten sin. Bruker han ikke henne på en litt ufin måte hvis det er deg han ønsker seg? Jeg synes derfor ikke du har grunn til å ha dårlig samvittighet. Du har lov til å ha det bra, og du har det atskillig bedre med din nye kjæreste enn med eksen, så vidt jeg kan forstå.
Det er slett ikke usannsynlig at det nå går bedre med eksen fordi dere ikke deler dagliglivet, og kanskje fordi du har en annen mann å tenke på, slik at du lettere kan overse det som måtte skurre. Tror du at du kan få til et godt samliv med eksen hvis du hele tiden lengter etter den nye kjæresten din og tenker på hvor fint du hadde det med ham? På den andre siden vil du nok heller ikke få det bra med din nye mann hvis du til stadighet er plaget av dårlig samvittighet. Så spør deg selv om du har all skyld i det som har hendt, om du må påta deg alt ansvar for at forholdet forliste, om barna vil få det bedre med en ulykkelig mor som lever sammen med far enn med en glad og fornøyd mor som lever sammen med en bra mann. Forholdet til faren kan jo barna bevare hvis dere begge legger godviljen til. Ta deg tid og tenk deg om. Siden du bare har kjent den nye i et halvt år, håper jeg han har tålmodighet til å vente. Vær først og fremst ærlig mot deg selv i det du føler, så tror jeg du gjør et riktig valg til slutt.

Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no