En skal dessverre ikke bevege seg langt unna den smale sti før det oppstår kritiske rykter. Mine barn har tatt avstand og har meldt seg inn i Human- Etisk Forbund, til stor sorg og skuffelse for sine besteforeldre. Selv stiller jeg meg mer og mer tvilende til måten kristendommen praktiseres på i menigheten.
Men jeg tier foreløpig, for menigheten er det sosiale nettverket jeg har hatt. Min mann var et hederlig og bra menneske, men livet med ham var strengt og asketisk. Han mislikte sterkt at jeg brukte sminke, og vi var selvfølgelig avholdsfolk. Seksuallivet vårt ga meg ikke mye glede.
Da han døde etter lengre tids sykdom, følte jeg ikke den store sorgen. Tvert imot tenkte jeg med en viss glede på at jeg nå kunne begynne mitt eget liv og bestemme hvordan jeg ville ha det. Foreløpig har jeg vært svært forsiktig, siden menigheten legger merke til det jeg gjør.
Jeg har skulket noen gudstjenester, kjøpt meg en leppestift, tillatt meg litt rødvin og kjøpt meg noen litt smartere klær. Barna er begeistret, og venter bare på at jeg skal melde meg ut av menigheten. Nå skriver jeg til deg fordi jeg er blitt vanvittig forelsket. Jeg nærmest svever. Jeg møtte ham helt tilfeldig, han er ti år eldre enn meg, også enkemann.
Han er munter og morsom, har mange venner, er sporty og flott og raus og liker en fest. Dessuten leder han sin egen bedrift, som går så det suser. Vi har vært ute sammen en rekke ganger, og i kveld har han for første gang invitert meg hjem.
Foreløpig har vi ikke ligget sammen, men jeg vet at hvis han inviterer til det, vil ikke jeg klare å si nei. Jeg er enormt tiltrukket. Han har kysset meg ved et par anledninger, og det har vært fantastisk og gitt meg fantasier som jeg aldri tidligere har våget å kjenne på.
Jeg har på følelsen av at dette er starten på noe som kan utvikle seg til noe langt mer. Å slå seg sammen med ham vil bety farvel til mitt tidligere liv. Religion betyr ikke noe for ham. Han bruker søndagene til sport og friluftsliv, holder glade middager, gjør litt narr av selvhøytidelige prester og er på alle måter min manns rake motsetning.
Mitt spørsmål er om jeg våger å kaste loss, fri meg fra alt jeg er vant til, miste den omgangskretsen jeg har hatt og starte på noe helt nytt. Tanken fyller meg med en viss uro, jeg er ikke helt ung lenger. Barna vet foreløpig ingenting. Tør jeg?
Hilsen Anna
Svar: Klart du våger hvis du vil. Hva er det du mister? En trist og knugende form for religiøst liv som ikke har gitt deg mye glede. Selve troen din kan ingen ta fra deg om du ønsker å beholde den.
Det er mange måter å praktisere kristendom på. Hva vinner du? Kanskje kjærligheten. Det vet du ikke ennå, og du skal passe på å holde hodet klart, selv om hjertet er varmt. Du kjenner ikke denne mannen godt nok ennå, men tiden vil jo vise hva han vil med deg.
Han kan være drømmeprinsen som gjør deg lykkelig resten av livet. Sats på det, og la deg rive med, nyt forelskelsen og gled deg over det du opplever nå. Det er sannelig på tide at du får litt muntre farger inn i livet ditt. Men mist ikke hodet fullstendig.
Ta vare på deg selv, sørg for at du også står stødig på egne bein. Legg merke til om han respekterer dine meninger og dine grenser og er hensynsfull og oppmerksom. Du har jo ikke den store erfaringen i å takle mannlig oppvartning. Jeg sier ikke dette for at du skal miste motet, men for at du skal være rustet til å tåle at dette eventuelt ikke utvikler seg slik du ønsker.
Skal man få oppleve kjærligheten, må man også våge å satse fullt og helt og stole på at man kan takle det som måtte komme. Jeg håper at det som kommer til deg, er lidenskap, ømhet, nærhet, hengivenhet og hensynsfullhet. Jeg håper mannen du har truffet, er en som fortjener deg.
Kast loss, du har mye å vinne og ikke så mye å tape!
Åsa Rytter Evensen
Samlivsrådgiver
asa@kk.no