Det er bare å innse det: jeg blir vanskelige og vanskeligere desto eldre jeg blir. Eller - jeg blir mer og mer kritisk, kan vi kanskje si. (Ja, la oss si det - det høres ikke så ille ut som å være vanskelig.) Jeg elsker å være voksen. Det er ingen som kan tvinge meg til å gjøre noe som helst, så lenge jeg holder meg innenfor lovens grenser. Innimellom må jeg selvsagt vurdere om konsekvensene av å velge det jeg har mest lyst til er for store til at sluttresultatet blir bra, men i bunn og grunn er det altså slik: jeg er voksen. Jeg gjør som jeg vil. Og jeg elsker det.
Men denne tankegangen blir man vanskelig (hm, kritisk, var det, ja) av. Jeg er hun dama som går sin vei i protest. I forrige uke forlot jeg en forsamling fordi noen ville tvinge meg til å sitte i hestesko og skrive navnelapp og jobbe i grupper. Sånt orker jeg ikke, hvis jeg ikke er helt nødt. Jeg var ikke helt nødt.
Det er noe deilig ved å innse at man har - her kommer det en trommehvirvel som indikerer at et fint ord er nært forestående - autonomi. Altså at man kan bestemme selv, og at man er ansvarlig selv. Ordboka kaller det selvstendighet, selvstyre. Jeg liker begge ordene. Selvstyre. Ja. Tøft. Jeg bestemmer over meg.
Det er så enkelt som dette: jeg er for gammel til å innordne meg. Det snakkes ofte om at livet er for kort til ditt og datt, jeg mener det er motsatt: livet er for langt til å fylle det med meningsløsheter. De fleste av oss opplever hele tiden at vi faktisk blir nødt til å gjøre ting vi ikke har lyst til - det skjer med meg også - og da blir det ekstra viktig å ta vare på friheten til å selv velge bort visvaset når man kan. For meg fungerer det i alle fall slik at det er dette som gjør at jeg fremdeles føler at jeg har kontroll over mitt eget liv, i en hverdag hvor jeg stadig er nødt til å bøye meg for andres ønsker og regler.
Hva man synes er visvas, er selvsagt individuelt. For meg betyr det for eksempel at jeg ikke gidder å sitte i hestesko med navnelapp, eller at jeg gir blaffen i at Dagbladet kaller favorittskoene mine «verdens styggeste», eller at jeg er aldeles åpen om hva jeg egentlig mener om sosiale konvensjoner og tomt småprat (korrekt gjettet - jeg liker det ikke).
Misforstå nå ikke: jeg slår ikke et slag for å tvinge andre til å innrette seg. Neinei - det ville jo ødelagt hele poenget. Det jeg sier, er dette: det er deilig å ta kontroll over den delen av situasjonen man selv bestemmer over, ikke bøye seg, ikke gi etter når man ikke må. Jeg kan ikke tvinge folk til å slutte med hesteskoformasjoner, men jeg trenger ikke delta. Jeg kan slippe. Jeg er voksen. Jeg bestemmer selv. Og dét, dét er deiligst av alle ting - selv når det bare gjør seg utslag i så enkle ting som at jeg kan velge å spise dessert før middag. Bare fordi jeg har bestemt det selv.
Lill Kristin Syversen
helse- og livsstilsjournalist, kk.no
lks@kk.no
