Det var dager etter terrorbombene i London og Sharm el-Sheik vi vurderte å droppe hele feriereisen i år. Ingen steder var sommersolen varmere enn i Norge, så hva skulle vi av gårde for? Men vi reiste, og gjør det igjen. Vi vil ikke la oss stoppe av terrorister. Likevel er det ikke til å komme forbi at terroraksjonene er voldsomt opprørende og har gjort noe med oss alle. Dette var blant annet første gang selvmordsbomber ble brukt i Europa for å ramme tilfeldige sivile.
Vi er blitt litt reddere. Vi vet at et terroranslag kan skje hvor som helst, også her
hjemme. Skal vi være helt ærlige, har frykten ligget latent siden 11. september 2001. Angrepet på World Trade Center rystet hele verden og markerte et skille for vestlige lands sikkerhetsberedskap. Men vi har fortsatt ingen garanti mot bombeaksjoner, det skjedde i Madrid i fjor, i London i sommer.
Angrepet på London demonstrerte hvor sårbare moderne storbyer er. Men risikoen til tross, fortsetter vi å reise. I vår globaliserte verden er det å reise like naturlig og lettvint som å gå i butikken. Vi kan bestemme oss kvelden før og fly av gårde dagen etter, til stadig rimeligere priser. Troen på vår egen usårbarhet er på et vis en rasjonell illusjon. Det er en beskyttelsesmekanisme. Vi trenger den for å overleve og for å takle fare. Slike urinstinkter hindrer ikke at frykten tar tak, men kan hindre at den også lammer oss.
Jeg har snakket med psykiatere om dette, og barne- og ungdomspsykiater Grete Dyb sier noe klokt: – Vi må bygge opp vårt psykiske immunforsvar på samme måte som vi bygger det fysiske immunforsvaret. Vi må trene på å takle trusler. Det vil hjelpe oss når vi står midt oppe i det. Dyb har spesialisert seg på barns reaksjoner, og ikke minst i forhold til barna er hennes budskap viktig. Barn har nemlig ikke voksnes evne til å rasjonalisere, og har derfor mye mindre å forsvare seg med. De trenger fornuftige voksne rundt seg,
som lettere kan tolke bildet, dempe fantasier og mareritt.
Noe vi alle som foreldre kan gjøre, er å lære oss de normale reaksjonene etter terrorangrep. Først blir vi veldig redde, vi kjenner skrekk, angst og gru. Disse følelsene kan komme selv om vi ikke er i nærheten av hendelsene, fordi bildene og nyhetene gjør dypt inntrykk. Så er det vanlig at vi kjenner avmakt og hjelpeløshet.
I neste fase overtar forvirringen, vi forstår ingenting, tankene flyter og blir kaotiske. Etterpå kommer sinne og aggresjon. – Alle disse reaksjonene kan også komme
samtidig og gli over i hverandre, sier Dyb, men de fleste av oss klarer å takle det fordi motstandsapparatetslår inn.
Jeg tror også at det er viktig å trene på å tåle trusler og på å skille de reelle fra de irrasjonelle. I tillegg mener jeg vi gjør klokt i å være godt orientert, framfor å lukke øynene. Noen ganger er det greit å fortrenge nådeløse nyheter om brutalisert vold. Men best for hver enkelt av oss og fellesskapet, er det om vi mobiliserer både forakt og engasjement mot terrorisering av uskyldige mennesker. For vår egen og for ofrenes skyld.
Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
