Hun er hemningsløs, Helene Uri. Det er derfor vi sluker sommerens store satire De beste blant oss. Som hun skriver allerede i innledningen, dreier historien seg «om hovmod, ærgjerrighet og vitenskapens rene idealer.
Den dreier seg om begjær, om kjærlighet, om sjalusi og misunnelse. Om bedrageriets besettelse og dumhetens arroganse». Boken er også Uris hevn. Hun fikk doktorgraden i lingvistikk, men sa opp jobben etter konflikt med sjefen sin.
Hvor mye som er selvbiografisk materiale, nær dokumentarisk eller fri fantasi, vet vi ikke. Men det er lett å kjenne seg igjen i denne Blindern-romanen, så mye kan jeg si – med seks års studieliv på Universitetet i Oslo bak meg.
Fordi akademia lever lukket, blir også Blindern-folket litt uangripelige. Mange professorer lider av berøringsangst overfor verden utenfor og har sterk beskyttertrang for egne revir.
Professorer som sjekker opp sine studenter er også noe vi drar kjensel på, selv om de færreste vel har plass til stort persisk teppe på sine nøkterne kontorer til seksuell utfoldelse. Sjangeren fungerer som effektiv systemkritikk og bekrefter flere innsidehistorier de siste årene fra politikk, næringsliv og frivillige organisasjoner.
Vi husker Henrik Langelands harselas over finansmiljøet i Wonderboy. Senere kom Torgrim Eggens Trynefaktoren, et oppgjør med politikeres taktikkeri og hevnmotiver.
Nylig ble også den danske forfatteren Christian Jungersenstankevekkende krimroman «Unntaket» utgitt på norsk. Her avsløres det hvordan selv de mest idealistiske organisasjoner kan bli infisert av besettelser og begjær. Arbeidsplassen i menneskerettighetsmiljøet viser seg å være en arena for sjikane og kamp på liv og død.
Jeg har hatt store glede av å lese nettopp disse bøkene, fordi forfatterne frigjør seg fra biografienes og dokumentarenes krav til sann framstilling, men åpenbart har innsikt i miljøene de beskriver. Angrepene blir desto skarpere.
Helene Uri rører også ved krefter i menneskene som ikke er så flatterende, men allmenne. Slik som rykter og sladder. Rykter er de voksnes hviskelek. Det er når en kvinne og mann snakker med hverandre på julebordet og alle etterpå «vet» at de har hatt sex, eller når studenter «ligger seg til» prosjektstøtte og opprykk.
Hørt det før? Mot rykter er man vergeløs. Om Helene Uri iblant kunne vært noe hardere med redigeringen av sine mange hundre sider, er det en fryd å følge lingvistens lek med ord.
Hennes forelskede Pål kjenner seg for eksempel som «en flaske brus noen har ristet kraftig på», inntil futten øyeblikkelig går ut av ham og han «føler seg med ett som en lunken colaskvett nederst i et glass». En fornøyelig rapport fra forfengelighetens hierarki. Eller skal vi si hevnens korridor?
Som Helene Uri kommenterer: «Det er velkjent at hvis du stikker hodet fram, er det noen som kan ha lyst til å kappe det av.»
Bente E. Engesland
Sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
