Det finnes noen sterke kvinner i historien, som får våre moderne kvinneliv til å virke som en dans på roser. Men det var Edith Piaf som sang «la vie en rose». Den nye filmen har skapt en Piaf-renessanse som igjen forteller at hun er udødelig. Den tar oss rett i hjertet og i sjelen.
Flere kvinneportretter av stor historisk verdi er presentert i den senere tid. «The Queen» tolket av Helen Mirren er lagt ut på DVD etter Oscar-suksessen. Den britiske dronningen og den lille franske spurven har selvsagt ingenting til felles – annet enn nettopp dette at deres historier er dokumenter over kvinneliv.
To hver for seg sterke filmer, som også har skapt viktige filmroller for kvinner. Helen Mirren fikk en til de grader velfortjent Oscar for «The Queen», der hun spilte Elizabeth II helt gjennomført. Etter å ha sett Marion Cotillard som Piaf, kan vi både håpe og tro at også hun får en vesentlig filmpris. Aftenpostens filmanmelder Per Haddal skriver at Cotillard imiterer Edith Piaf ned til minste pore i «La vie en rose». Det er jeg helt enig i, etter å ha grått meg gjennom filmen, som tross enkelte lange passasjer, var en opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Vi hører hele tiden Piafs egen røst, den rå klangen, den knivskarpe r-en, den gjennomtrengende stemmen. Det er henne.
Hun ble født som Edith Giovanna Gassion i lutfattige Belleville i Paris i 1915, og vokste opp i en flakkende tilværelse, der moren forlot henne og faren bare sporadisk dukket opp. Lille Edith havnet på farmorens horehus i Normandie. Og i filmen er det en av de prostituerte som gjør sterkest inntrykk, Titin gir all sin kjærlighet til den forlatte jenta, og vi bare aner hvilken skjebne hun selv har.
Ediths egen «karriere» starter som gatesanger i Paris. Skjebnen går i arv, og heller ikke hun klarer å ta vare på barnet sitt, hun mister en liten datter to år gammel av hjernehinnebetennelse. Bare ved dødsleiet får vi et glimt av den tapte datteren, som Piaf har forsøkt å fortrenge. «Hadde det ikke vært for sangen, for musikken, for kjærligheten, kunne jeg ikke leve. Uten kjærligheten er man ingenting», sa hun. Men også sin store kjærlighet i livet, bokseren Marcel, skulle Piaf miste i en flystyrt. Og etter dette gikk det rakt utfor, fra internasjonal triumf til desperasjon og forfall.
Som så mange andre kunstnere var hun vanskelig, krevende og herjet med alle rundt seg. Det er ikke det vi beundrer henne for, men for motet, evnen til å overleve selv de største sorger, og for kraften i stemmen. Tenk å stå på verdens store konsertscener og bære alt – med stemmen alene.
Så elsket ble hun i Frankrike at en halv million mennesker fulgte henne til graven i 1963. Tenk hvilken kontrast til våre liv! Hun ble 47 år, og var gebrekkelig i mange år før det, etter et herjet og alkoholisert liv, leddgikt, en bilulykke som gjorde henne til morfinist i kampen mot smertene og så kreften som tok henne til slutt. Mens vi ser på 40-årene som noen av de beste, forvitret hun inn i døden.
Mystikken rundt den legendariske Piaf drar oss til filmen akkurat nå. Jeg tror vi har godt av å se henne, fordi hun var en stor liten kvinne: Non, je ne regrette rien. Nei, jeg angrer slett ingenting.
Bente E. Engesland
sjefredaktør
bente.engesland@kk.no
ANDRE STERKE KVINNER: De tilhører eliten blant kvinner i Norge, men er uredde på sitt vis de også: Forsvarsadvoktatene forteller i ukens KK på papir (i salg fra mandag 23. april til og med søndag 29. april) om hvordan de tenker når sakene får så vanvittig medieoppmerksomhet. Møt Berit Reiss-Andersen og Ellen Holager Andenæs.
