Spørsmål: Jeg er en jente på 32 år med samboer og tre
barn. Jeg har vokst opp i en ressurssterk familie med to eldre søstre.
Mor og far har hjulpet oss alle økonomisk når det har vært nødvendig, men dette har vært mest aktuelt for mine to søstre. Vi har alle fått tre barn hver, og da synes jeg problemene i familien er blitt tydeligere.
Saken er at jeg alltid synes mor og far har ofret mer tid og penger på mine to søstre enn på meg. Når jeg ser at de også stiller oftere opp som barnevakter og så videre for søstrene mine, føles det sårt.
Søstrene mine har tatt mindre utdannelse enn meg, og har alltid vært mindre «flinke og vellykte» enn jeg selv. Vi har hatt mange konflikter om dette. Jeg har prøvd å se stort på forskjellene i alle år, og tenke at jeg vil få nødvendig hjelp og støtte den dagen jeg trenger det.
Jeg har alltid vært en veldig selvstendig type som har lagt vekt på å klare meg selv, men nå merker jeg at jeg irriterer meg veldig hver gang jeg hører at en av dem «måtte» få hjelp til lån og avdrag, til bilreparasjoner og så videre.
Jeg ønsker fortsatt å klare meg selv, likevel blir jeg irritert og føler meg urettferdig behandlet. Hvordan kan jeg forholde meg til dette på en god måte?
Litt lei av familien
Svar: Det er klart du føler deg urettferdig behandlet. I familien får du liten belønning for det du presterer. Foreldrene dine gir dere penger og hjelp ut fra sitt eget system.
De gir til dem av dere som de oppfatter har behov for det. Når du har så lite synlige behov, får du rett og slett mindre. Selv om vi er voksne, betyr det noe for oss at foreldrene våre ser oss og anerkjenner det vi gjør.
Nå kan det jo være at foreldrene dine ser det du får til og er stolte av deg, selv om du ikke merker det i form av direkte støtte. Kanskje er du offer for det mange flinke opplever: Andre tror at du er så sterk og trygg at du ikke trenger hjelp og anerkjennelse.
Kanskje er det på sin plass å konfrontere familien din direkte. Ulempen med det er at forhandlinger om hva som er rettferdig lett går i stå. Er det verdt å prøve det i din familie? Bare du vet hvor åpent dere kan snakke med hverandre.
Hvis en direkte konfrontasjon får for store omkostninger for deg, kan det være lurt at du heller gjør deg mindre avhengig av det du ønsker deg fra foreldrene dine. Kanskje kan du ikke forvente at de skal rette seg etter din lengsel etter rettferdighet.
Da må du heller prøve å hente omsorg, anerkjennelse og hjelp andre steder. Sterke kandidater til å gi deg dette er venner, kollegaer og partneren din. Men mange opplever at nøyaktig det samme skjer i andre fellesskap enn familien.
De presterer mye og bra, men støtten og anerkjennelsen uteblir. Hvis dette er tilfelle for deg også, må du se på hvordan du formidler dine behov. Vi ønsker selvfølgelig at andre skal skjønne av seg selv hva vi trenger, men ofte er det dessverre ikke sånn.
Framstår du som sterk og usårbar, blir du behandlet deretter. Du vil nok alltid være en selvstendig type, og til gjengjeld har du da langt større kontroll over livet ditt enn mange andre. Likevel er det viktig også for deg å få støtte fra noen viktige andre.
Hanne Weie Oddli
Psykolog
hanne@kk.no
