Jeg hadde egentlig gitt opp. Selvfølgelig hadde jeg det. Ikke en eneste gang siden Stefan ga meg et valentine-kort i åttende klasse, har 14. februar blitt slik som jeg har håpet. Tomme postkasser. Ingen overraskelser. Zero blomster. Niks. Nada. Zipp.
Jeg skal ikke late som det ikke har gått inn på meg. Faktisk har jeg demonstrert det ganske kraftig. Venner har prøvd å muntre meg opp med tullekort og søte lapper. Men det hjelper ikke. Valentinekort fra din bror kan ikke regnes! Og selv om det er søtt når venninner prøver å trøste, så er det faktisk bare med på å gjøre det verre.
Som sagt, jeg hadde gitt opp. I fjor på denne dagen satt jeg på et overdådig hotell i Zambia, der en samlet befolkning hadde gått bananas. Det var hjerter og fioliner over alt. Og mens jeg satt der, ved bassengkanten, med konfekt i hjerteboks og ingen å dele den med, bestemte jeg meg for at valentine var noe tull. Jeg hadde valget mellom å bli en bitter kjerring eller en hard kjerring, og jeg tenkte det siste tross alt var mest sjarmerende.
Hard kjerring-teorien holdt helt til lunsjen i dag. Jeg har fått kort! JEG HAR FÅTT KORT! Og jeg er ikke nedpå i det hele tatt! Jeg har løpt i runder rundt på kontoret. Jeg har lest det sytten ganger. Jeg har viftet med konvolutten og laget drama. Jeg er skikkelig irriterende for alle mine kollegaer.
Men det spiller ingen rolle. For jeg har fått kort. Og det betyr at det finnes håp. Det betyr at det faktisk finnes menn der ute som er kloke og fine og pene i tillegg.
Hard kjerring er herved begravet. Kul og foxy kjerring is back.
Ingvild Wedaa Tennfjord
journalist, KK
ingvild.wedaa.tennfjord@kk.no
