Spørsmål: Egentlig burde jeg være lykkelig gift. Mannen min og jeg passer godt sammen, og jeg er fortsatt forelsket i ham.
Jeg tror vi ville hatt det veldig bra hvis det ikke var for hans tidligere familie. Han har en 14 år gammel datter fra et tidligere ekteskap, og hun har begynt å irritere meg mer og mer.
Hun er så annerledes enn det jeg er vant til. Uansett hva jeg sier og gjør, så virker det ikke. Jeg synes ikke vi får noen god kontakt, og ofte oppfører hun seg frekt.
Jeg skammer meg litt over mine egne reaksjoner, og har lenge prøvd å kamuflere disse følelsene. Jeg skjønner at en 14-åring er i en vanskelig brytningstid. Likevel synes jeg både mannen min og moren hennes aksepterer vel mye.
Hun kommer ofte uventet til oss i de helgene hun skulle vært hos moren, slik at alle våre planer går i vasken. Jeg synes han setter for lite grenser, og det tærer litt på min respekt for ham også. Høres jeg helt urimelig?
Stemor
Svar: Det er en stor utfordring å ønske en eksfamilie velkommen. Du har valgt mannen din, og fått datteren og ekskona på kjøpet. Det er lettere å kjenne seg igjen i sine egne barn, og det vi kjenner oss igjen i, tåler vi mer av.
Samværet med stedatteren din gjør også at du får se sider av mannen din som du ikke nødvendigvis liker. Kanskje blir han også litt fremmed for deg. I krevende hverdagssituasjoner kommer nye sider fortere fram enn hvis dere hadde fått leve i rolig harmoni.
Det kan i det hele tatt være et grelt møte med virkeligheten, det å skulle tilpasse seg ektefelle, ekser og stebarn. Du kan ikke fritt bestemme hva slags mor og ektefelle du skal være, eller hvordan fritiden din skal se ut.
Din egen innflytelse er begrenset, og i viktige spørsmål kan du komme til å være mer tilskuer enn du liker. For eksempel vil nok dine innspill i oppdragelsen veie mindre enn hans og morens.
Det er modent av deg å skjerme stedatteren din for disse vanskelige følelsene. Likevel har du behov for å kunne snakke med noen. Hva kan du ta opp med mannen din, slik at dere kan dele noe av dette?
Hvis du hele tiden prøver å skjule irritasjonen, blir det lett en anspent stemning, og det du egentlig føler, skinner likevel gjennom. Da vil du ikke få åpen og nær støtte av ham. Og uten støtte får du selv større vansker med å bære det hele.
Du bærer resultatene av et valg mannen din tok for flere år siden. Hvis du fortsetter å føle at dette er uvelkomment i livet ditt, og at du selv har minimal innflytelse, er det lett å bli bitter.
Det er viktig at du avklarer hva du faktisk kan forandre på, og hva du må forsone deg med. Vi kan tåle mye, bare vi opplever å ha valgt situasjonen vi står i selv.
Hva har du fortsatt som er godt for deg? Hva synes du at du må forandre på, og hvem trenger du å snakke med for å få det til? Og til sist, hva er det mulig for deg å forsone deg med?
Hanne Weie Oddli
Psykolog
hanne@kk.no
