Året var 1987, stedet var Brøttum og bandet var Guns N' Roses. Jeg var 14 år, hadde permanent, tykke briller og mye kjærlighet å gi. Appetite for destruction kom som sendt fra himmelen. Verdens beste rockeplate, jeg hadde aldri hørt noe som lignet. Jeg forelsket meg kompromissløst, som bare en usikker tenåring kan.
Besøkte venner som hadde MTV og satt i timesvis og ventet på videoen til Paradise City og etterhvert Welcome to the jungle, der Axl som ung og forholdsvis ubesudlet kommer til storbyen, med langt-langt lyst hår, gitarkassa på ryggen og verdens skjønneste smil. Sukk. I skoledagboka mi sto det «I love Guns N' Roses». Jeg var definitivt ferdig med «hest er best».
Året var 1992, stedet var Lillehammer Videregående Skole. Permanenten var borte, brillene var erstattet med linser og tykk, svart eyeliner. Jeg var 19 år, hadde hatt to kjærester i livet, pluss klina med en som hadde skjerf rundt hodet og lignet litt på Axl hvis jeg myste. Platen var Use your Illusion, og jeg hadde Guns-t-skjorte med glitter og nagler. Russebilen var knallrød, og kunne du ikke teksten til Don't damn me på rams, ble du ikke engang tatt i betraktning. På russekortet sto det adresse: Paradise City, motto: Anything Goes. I skoledagboka mi sto det G'n Fxx R's.
Året er 2006, stedet er Sandaker i Oslo. Jeg er 33 år, har samboer og huslån, fast jobb og Seat stasjonsvogn. Guns-t-skjorta har blitt faretruende liten, men ligger fortsatt i skapet. I helgene hører jeg på gamle plater, og føler jeg for å markere litt, tar jeg på meg Guns N' Roses-smykket mitt, som gudskjelov passer fremdeles. På tv-en er Axl Rose. Han har spilt konsert i Stockholm og kom til Oslo i går. Dit skulle jeg.
Han kjederøyker sigaretter, blåser røyken rett i kamera, har store solbriller med speilglass, åpen skjorte og kommer rett fra fengsel. Han har slåss med en sikkerhetsvakt, som måtte få stivkrampesprøye etter at Axl bet ham i leggen. Det lange lyse håret er flettet i frikete rastafletter, og på armen hans henger en fnisete platinablondine på 1.80, som sikkert ikke var født en gang da Appetite for destruction kom. Hun er bare på byen med en rockestjerne. Den historieløse tøyta.
Jeg har ingen skoledagbok lenger, og Axl har fått rastafletter og rabies. Konserten er to timer forsinket og ingen vet helt hva som skjer. Psykotiske spektrumvakter oppfører seg som om de jobber i en konsentrasjonsleir, og tåpelige serveringsregler gjør at det føles mer som et bibelmøte enn en rockekonsert.
Jeg er skeptisk. Veldig skeptisk. Sidemann og bestevenn Joachim tror ikke det blir noen konsert. Jeg har vært på do tre ganger, kranglet litt med en sinna vakt og sett foraktelig på tre halvnakne, annenrangs modeller som nasalt klaget over hvor utrolig kaldt det var blant ni tusen svette rockere.
Men lyset dempes til slutt, og en spot feier rundt i lokalet. «Do you know where the fuck you are? You're in the jungle baby». Tiden står plutselig stille og brølet fra publikum løfter taket i spektrum flere meter. Siden kommer hitsene som perler på en snor. Jeg gråter under Sweet child o' mine. Lange perioder med uinteressant gitarjukking og drepende kjedelige pianosoloer blokker jeg rett og slett ute. Hjernen er barmhjertig sånn.
Guns N' Roses finnes kanskje ikke mer, men det Axl leverer her holder i massevis for meg. Vi snakker tross alt om en lang kjærlighetshistorie. Etter konserten stikker en venninne til meg et backstagepass signert av Dizzy, men jeg orker ikke. Konkurransen med halvnakne glamourmodeller ville blitt for hard. Axl ville neppe latt «I've loved you since 1987» kompensere for manglende pupper og navlepiercing.
Men i timeplanneren min skal jeg skrive med små, små bokstaver «I love Guns N' Roses».
Ingeborg Heldal
egenpleiejournalist KK
ingeborg.heldal@kk.no
