Hei :) Jeg er en jente som går på videregående og er nokså usikker på en hel del angående kjærligheten. Saken er at jeg får massevis av oppmerksomhet fra en rekke gutter, MEN, det er en gutt som jeg liker, og jeg får nokså blandede signaler fra ham. Selv viser jeg følelsene mine tydelig, men lar flørtingen foregå i bakgrunnen. Når jeg er alene med han, så har vi skikkelig kjemi, flørter og nyter det. Når jeg er med flere personer inkl han, så går det bare ikke. Vi sender hverandre lange intense blikk, og smugtitter på hverandre, men ingen av oss tør å ta intiativet å begynne praten. Jeg har rykte på meg for å være en player, av typen som sjarmerer/flørter dem i senk og bruker dem. Det er i grunn litt sant at jeg er en person som flørter og bruker sjarm og kvinnelist for hva det er verdt, selv om det er langt ifra sant at jeg bruker dem, jeg har svært høy moral angående det! Kansje det stopper ham, ettersom jeg har rykte på meg :S. Hva er ditt råd til meg ?

Hei!Kjæresten min har en tendens til å snakke "koseprat" og da på en litt barnslig måte som om han snakker til et barn, og ofte også i 3.person. Dette føler jeg er veldig ikke-tennende..forrige gang han begynte med det når vi skulle ha sex så spurte jeg om han ikke bare kunne prate som seg selv og ikke gjøre seg til, men da ble han sur. hvordan kan jeg si det til han og når bør jeg? han er dårlig på å ta imot kritikk og har nok aldri fått mye kritikk i sitt liv siden han er flink på de fleste områder og også veldig hyggelig..

Hei,jeg er ei Jente på 16 år og er veldig lei meg . Det handler om en Gutt som er Kjempeforelska i meg. og har vært det i over et halvt år. Og det visste jeg fra før av også.vi er sikkelig gode venner.Men etterhvert så snudde det seg om. Han spurte om å bli sammen med meg på msn ..Og jeg svarte ikke. Jeg synes det er teit å spørre på msn . Og da ble han deppa fordi han ikke fikk noe svar. Men etter det har han holdt litt avstand.Også fikk jeg vite at han var lei at jeg ikke gjorde det jeg sa..Jeg sa at jeg skulle snakke med han om forholdet vårt og litt sånn forskjellig. Men når han kom i nærheten fikk jeg bare panikk også gjorde jeg ikke noe. Og Etter det ble han Sur og deppa,på grunn av meg . ; jeg ringte til han flere ganger,men han tok ikke telefonen. Jeg sendte også ei kjempe lang melding til han .Men fikk ikke noe svar. Etterhvert kom han på msn, ogsså foreslå jeg at jeg skulle komme til han i dag for å snakke med han ansikt til ansikt.Og da sa han ja. Og senere sendte han denne meldingen;" tror ikke vi passer sammen". Så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre! jeg kommer til å reise til han i dag . Men seriøst jeg klarer meg ikke uten han .Og han er den beste.Jeg vil jo gjøre alt for at dette skal ordne seg igjen .ALT! Alle vennene mine sier at han er deppa og at det kommer til å ordne seg igjen. Men jeg vet ikke.. Så hva skal jeg gjøre ??! Hilsen en Fortvilt jente på 16 år.

hei dere..Jeg er en 20 år gammel jente som er relativt oppegående og pen og søt, men fortsatt jomfru. men i dagens samfunn føler jeg at det å være det er litt tabubelagt og flaut å innrømme ovenfor vennene mine. Og kommer dermed med noen hvite løgner....tips??

Samlivshjelp er vel og bra, men jeg ser ikke bort fra at en del samlivsproblemer kan bunne i en viss overflod av sextips og -informasjon. Alle beskrivelser av teknikker og stillinger må da føre til et voldsomt prestasjonspress. Det er liksom ikke nok å kose seg slik det faller naturlig, man skal prestere som en pornostjerne for å "holde på mannen". Det er klart at mer åpenhet rundt sex har ført til mye bra, men har det ikke tippet fullstendig over? Vil jo tro at uerfarne sexdebutanter får et fullstendig urealistisk bilde av hva som er "vanlig"?

Heisann!=DJeg er ei jente på 18 år nå, og jeg har aldri hatt kjæreste..Synes dette er helt merkelig for jeg er jo ikke stygg, holder meg aktiv og har mange gode venner og mange av dem er gutte venner.Og jeg trives til tider bedre sammen med gutter enn jenter.Jeg er kanskje ikke den mest jentete-jenta i området, men trodde ikke gutter lengre brydde seg om slikt når de er på min alder.Jeg skriver med folk på internett også, er veldig sosial og får lett kontakt med folk utenfor dataverdenen..Før brydde jeg meg ikke om å få en kjæreste for jeg er veldig alvorlig ang. skole og utdanning, men nå begynner jeg å kjenne på meg at jeg er ensom eller at tiden renner ut for meg (Selv om jeg egentlig vet at det ikke er sant.. :P )Jeg er en håpløs romatiker som har sett for mange jente-filmer, men jeg er ikke den som tror på det som skjer i filmene, selv om det er romantisk...Har dere noen tips til hvordan jeg kan få en kjæreste eller hale inn den jeg har i sikte??

HeiKjælighetslivet mitt i en alder av 26 år har vært en liten katastrofe. Frem til jeg var 18 har det vært mange mange små helt håpløse historier. Jeg hadde elendig selvtillit og tenkte at hvis jeg ble med gutter hjem en natt så ville de nok se hvor en fantastisk person jeg var. Det skjedde jo selvfølgelig ikke. Fikk mitt første ordentlige forhold da jeg var 18. Problemet var at han var aldri veldig begeistret for meg og ville gjerne bestemme min vekt, klesstil, mine interesser, hvordan jeg pratet osv. Jeg var jo enig i mye av det han mente var galt for jeg hadde jo hatt dårlig selvtillit hele mitt liv. Heldigvis greide jeg å gå fra han etter å ha "krysset fingrene" nesten hver kveld i 4 år med et håp om at han neste morgen ville synes at jeg var verdt å elske. Etter dette forholdet var jeg alene i nesten tre år. Og jeg fikk faktisk mer selvtillit og begynte å lure på hvorfor gutter aldri virker interessert i meg.. For det skjer nesten ikke.. Jeg synes ærligtalt at jeg ser bra ut, er snill, ærlig.. Iallefall sånn passe :) Dvs ingen tilsynelatende årsaker til at jeg ikke skal treffe noen som det matcher med. Iallefall nå nylig ble det slutt med en gutt jeg hadde vært sammen med i akkurat 6 mnd. Begynnelsen var fantastisk. For første gang var jeg og han jeg var sammen med forelsket i Hverandre og vi var lykkelige og kunne ikke forstå at det kunne være noen andre.. Likevel ble det slutt mellom oss etter bare 6 mnd. Jeg har egentlig ikke fått noen god forklaring fra han.. Det er nok vanskelig for dere å forklare hva som er feil.. Jeg tror det er en blanding av at jeg kanskje av og til utstråler usikkerhet, av og til skeptisisme, at jeg virker lite tilgjengelig siden jeg er flink og fornuftig med skole og ikke er en så veldig aktiv dater.. Eller kanskje er det bare uhell? Hjelp;, Har dere noen gode råd til veien videre?

HeiJeg ble separert og flyttet fra min kone for en stund siden etter 14 års ekteskap. Har nå truffet ei herlig jente som jeg er på vei til å bli kjæreste med, men har litt problemer med sex, vi tenner veldig på hverandre og setter igang, men etter en stund avvtar ereksjonen , vet ikke helt hvorfor ? Har aldri hatt problemer med dette tidligere ?? Jeg er 38 år gammel og har bare hatt sex med eks´n tidligere ! Føler det vel litt sånn at jeg kanskje ikke klarer å slippe meg løs ? Har dere noen gode råd eller tips ?På forhånd tusen takk for hjelpen !

Jeg har et spr ang en mann som jeg rett og slett ikke klarer å tolke.Han gir ut så mange forskjellige signaler. Ta f.eks blikkene hans. Han kikker etter meg, holder godt rundt meg når vi gir hverandre en klem,ringer meg i blant bare for å snakke, han er veldig åpen mot meg og virker rett og slett redd for å miste meg. Han har og gitt mye kompliment både over mld og rett til meg. Men- han sier han ikke har følelser, at han er redd for at jeg skal få det osv. Han har nettopp kommet seg over eksen og sier han ikke ønsker noe forhold igjen på en tid. Så-jeg forstår rett og slett ikke hva han vil...Han sier en ting, og viser noe helt annet med kroppen sin!Hva tror dere foregår oppi hodet hans ?Mvh Inger

Hei,jeg er 30 år og alenemor for to barn. er student og tross en del stress og tidspress har jeg blitt vant til og trives med mitt liv.MEN, jeg savner noen. noen som kan gi meg nærhet, som jeg kan gi nærhet til, som jeg kan være meg med, og ikke bare mamma. Jeg har hat to-tre korte forhold de siste par årene, men ingen har vart.Det har vært forskjellige grunner til bruddene, men en av hovedgrunnene har vært at de (mine exer) ikke har taklet alt ansvaret som kommer med å være sammen med en 100% alenemamma. Jeg forstår jo til dels dette, samtidig som jeg mener at barna ikke bør bli sett på som en hindring for å utvikle et godt forhold. Nå merker jeg at jeg blir mer desperat, men samtidig har jeg mistet litt troen på menn. jeg hadde blitt mer overrasket om et forhold hadde vart, enn om det ikke hadde vart. Er jeg virkelig blitt helt uinteressant nå som jeg er alenemor? Finnes det virkelig ingen som kan bli glad i meg OG mine barn? jeg forstår det ikke, og jeg blir tidvis litt redd for at jeg faktisk kommer til å ende opp alene.Håper dere har noen råd.mvh, "desperat alenemor?"

jeg er ei jente på 28 år, jeg var sammen med en mann i 3 år. i starten ble jeg behandlet som ei gudinne og har aldri hatt det så godt sammen med noen før. Men han brukte mer tid på hobby ting, jeg var sammen med han mye, men ting endret seg, vi pratet lite sammen, lite sex og kos. han jobbet mye.han ble intressert i ei kollega selv om han ikke innrømte det, jeg ble usikker og redd for å miste han. vi kranglet om alt, han gjorde alltid det han ville, og ville aldri gjøre noe jeg ville.han sa en ting men kunne gjøre det motsatte, og han klarte ikke å være åpen og ærlig mot meg. han sa han elsket meg osv alltid.Det ble slutt, men vi holdt det gående, for å se om vi kunne bli sammen igjen, men han prioritrerte da alt annet utenom oss.Jeg var tålmodig, var hos han da han ville, hadde sex når han ville.så ble han intressert i exen og rotet med hun, da avsluttet jeg kontakten tvert, han sendte sms av og til, men jeg svarte ikke.så fikk vi kontakt igjen, han oppførte seg mot meg som om han var intressert i meg, vi var sammen, pratet mye og flørtet og hadde sex flere ganger. han hadde ikke mer med exen da å gjøre.Men så sa han at han ville ikke mer enn å være venner og ha sex med meg. dette såret meg, for følelsene mine for han hadde aldri blitt borte. jeg kuttet kontakten, og noen ganger ser jeg han, og da blir jeg dårlig og gråter, savner han, tar kontakt og skriver sms til han om hvor dårlig jeg syns han har behandlet meg.Han går i forsvar da.jeg er mye alene og har ingen føler jeg. dette er tungt for meg, klarer ikke å få han ut av hverken hode el hjerte.Hva skal jeg gjøre? jeg vurderer alvorlig å ta livet mitt.

Hei. Jeg har et stort problem. Jeg ombestemmer meg alltid når jeg har begynt å snakke med en gutt jeg liker og sånn. Dette intreffer alltid når han begynner å vise at han vil noe mer.Jeg er så lei av å ikke klare å like noen etter det, og jeg er lei av å såre gutter som tror jeg har gitt klare hint om at jeg også vil noe mer. Hva er galt med meg, og hva kan jeg gjøre?

Hei! jeg er ei jente på 19 år har holdt på med en fyr i et par mnd nå, vi er ikke kjærester offisielt men nesten.Problemet er når vi roter,for jeg trekker meg ofte unna hvis han spør om jeg kan runke eller suge han. Jeg blir ikke tiltrukket av penis,det tenner meg ikke. Det tør jeg ikke å fortelle han. Angående suging så gjør jeg det for han sin skyld, men jeg synes det er ubehagelig, jeg "brekker"meg:p det er virkelig flaut for jeg vil han skal nyte det, men det burde gjelde meg også. jeg vil kunne ha lyst selv. Er det noe jeg kan gjøre annerledes eller noen triks for at det føles bedre for meg? Hilsen Line

Hei jeg er ei jente på 18 år som nå har vært sammen med typen min i et par måneder. Problemet er sexen, vi har det ofte men begynner å bli lei av de samme stillingene men jeg ønsker ikke å bytte stilling pga jeg liker ikke sexlydene. Av vanlig misjonærstilling f.eks er det ikke mye "lyder". Det er virkelig flaut pga jeg mister seriøst lysten når det oppstår klaske lyder eller slike "fise/luft" lyder. Jeg synes det er utrolig lite tennende og trekker meg derfor ofte unna. Jeg kom på en ide å ha høy musikk på men det var ikke så greit for han så vi sitter litt fast nå. Er det veldig unormalt å bli flau for slikt? eller er det kanskje noe som en lærer og leve med?

Min samboer er god, kjærlig og snill. Det er jeg takknemlig for. Det er bare at jeg føler i blant han er for "snill" ang. spesielt en kamerat av seg. Denne måneden her har jeg og min kjære vært sammen i et og et halvt år. Og denne kameraten har enda ikke uten oppfordring sagt hei til meg, eller prøvd å starte en samtale med meg. Hvis jeg ikke sier hadet i det han drar, så sier han ikke noe til meg. Og nei... det er ikke snakk om en tenåring dette her, det er snakk om en voksen mann på snart 34 år. Problemet hans er ikke at han er sjenert, men jeg har hørt flere si at han bruker å være nedlatende mot jenter. Og ikke snakke ordentlig til andre enn gutter. Min samboer har ikke gjort noe med dette. Dvs... han reagerer jo negativt på kameratens uhøflighet, men ikke gjort noe i handling. Hadde det vært meg så hadde jeg kuttet ut en venn som var slik. Men jeg vil jo ikke kreve noe slikt av min kjære. Men sannheten er at hver gang denne kameraten er i nærheten så føler jeg for å bare gå. Jeg blir ikke sett på en gang og langt i fra snakket til. Noen gode råd?? Er jeg litt urettferdig som håper at dette vennskapet tar slutt?? Det er jo voksne mennsker dette dreier seg om. Det er bare ubehagelig hele greia. I det siste har jeg brukt å gjøre meg "opptatt" med andre ting når han kommer på besøk. Takk for svar!

Hei,for noen år siden traff jeg en mann på et kurs i utlandet. Vi innledet raskt et forhold og jeg ble hodestups forelsket, ikke særlig lurt med mann og barn hjemme. I årene som har gått har vi truffet hverandre 1-2 ganger i året i jobbsammenheng og kontakten utenom har vært begrenset. Forholdet har vært av og på når vi har møttes litt avh av om han har vært i et forhold eller ikke. Mannen min og jeg har det nå bra sammen, og jeg ser ingen fremtid i det andre forholdet pga avstand og min familiesituasjon. Jeg har sagt til ham vi kanskje får avslutte vennskapet også og ba ham om ikke skrive mer til meg fordi det var best for meg, men det ville han ikke. Han vil gjerne fortsette å være venner, og han har nå foreslått at vi skal samarbeide i et forskningsprosjekt, ikke særlig lurt synes jeg siden jeg fortsatt har følelser for ham som blusser opp i ny og ne, senest ved siste møte hvor vi havnet til sengs igjen. Jeg må nok uansett regne med å treffe ham i årene framover på møter og konferanser. Har dere noen gode råd til meg?

Jeg har vært sammen med kjæresten min i to år, jeg er 32 og han 38, så vi er ikke akkurat drittunger lenger. Problemet er at vi krangler helt ekstremt. Den minste detalj kan blåse ut i en kjempekrangel. Dette er i ferd med å slite oss ut begge to. Vi snakker om at vi må skjerpe oss hele tiden, men den ene dagen blir jeg fly forbannet på ham og den neste blir han fly forbannet på meg.Jeg har aldri kranglet så mye i et forhold før, og jeg elsker ham, men dette driver meg snart til vanvidd. Kan det være at vi faktisk ikke passer sammen i det hele tatt, siden vi kommuniserer så dårlig?