Vi hadde det veldig fint i mange måneder, men det ble en del krangler, mye på grunn av min usikkerhet på ham og hans følelser. Han forsikret meg hele tiden om at jeg var kvinnen i hans liv. Vi hadde det flott når vi ikke kranglet, men for ett år siden ble det nok for ham, og han gjorde det slutt. Han sa han ikke var forelsket lenger.
De neste ti månedene hadde jeg kjærlighetssorg, men jobbet for å komme over det. Samtidig var jeg usikker på om jeg noen gang kom til å møte en jeg følte var tvillingsjel på samme måte. I sommer hadde vi litt kontakt. Det fungerte dårlig, for jeg bare gråt og ville ha ham tilbake, noe han sa var uaktuelt.
Først i høst begynte jeg å få det bedre med meg selv, begynte på nytt studium og fikk nye venner. Plutselig fikk han øynene opp for meg igjen. Han hadde sett meg med en annen og innså endelig hva han hadde mistet. Etter det har han vært kjemperomantisk. Han sier at han ikke skjønte hva vi hadde sammen på grunn av all kranglingen og mener at han ga opp for lett. Han sier han kunne forlove seg på flekken nå.
Jeg synes imidlertid det er vanskelig å stole på at han ikke dumper meg igjen. Samtidig er jeg ikke forelsket lenger, og jeg har mye bitterhet. Vi har begge temperament, er sta og følsomme. Han blir lett sint, jeg lett lei meg. Jeg blir lett usikker når han ikke gir meg bekreftelse hele tiden. På en måte skulle jeg ønske han aldri kom tilbake, selv om det var noe jeg håpet på innerst inne. Jeg begynte jo å ha det fint alene, men nå blir det så komplisert.
En del av meg vet ikke om jeg kan elske ham som før, samtidig har jeg aldri følt meg så knyttet til noen. Hvordan skal vi få det til å fungere? Hvordan skal vi slutte å krangle, og hvordan skal jeg kunne stole på ham? Er det mulighet for at jeg kan føle så sterkt for ham som jeg gjorde før?
Karianne
Svar: Jeg forstår godt at du er engstelig for å bli dumpet på nytt og kanskje ikke tør å involvere deg fullt ut. Men første betingelse for å få et forhold til å utvikle seg til et stabilt kjærlighetsforhold, er faktisk å våge og involvere seg fullt ut, gi av seg selv uten forbehold og krav og håpe at den andre gjør det samme. For å våge noe slikt, må du stole nok på deg selv til å vite at du vil tåle den risikoen det er å satse på kjærligheten, for du har aldri noen garanti for at den vil vare.
Du spør hvordan dere kan slutte å krangle, og det er et viktig poeng. Her må du tenke over hva du kan gjøre, for du kan jo ikke dirigere hans atferd. Jeg synes det framgår av brevet ditt at du kan endre atferd på en del punkter som kan redusere risikoen for bitre krangler.
For det første bør du legge fortiden bak deg hvis du velger å satse på ham på nytt. Du kan ikke fortsette å bebreide ham. Det er ikke fruktbart å krangle om det som ikke kan gjøres om. Kjæresten din har ikke lurt deg så vidt jeg kan se, så det at du ikke kan stole på ham, synes jeg er en overdrivelse.
For det andre tror jeg du skal slutte å be om stadige bekreftelser. Hvis du stadig ber om bevis for at han elsker deg, tretter du ham sannsynligvis ut. Fortell ham gjerne hva du føler for ham, så sier han antakelig spontant hva han føler for deg.
For det tredje råder jeg deg til å jobbe med sjalusien din. Du vil aldri finne en normal mann som ikke titter på andre jenter på gata. Personlig har jeg funnet ut at andre kvinner blir langt mindre spennende for min mann når jeg erklærer meg full av forståelse for at han kikker på dem, så flotte og sexy som de er. Tro meg, dette er en langt bedre måte å takle mannens interesse for andre kvinner på enn å lage sjalu scener.
Jeg har gitt deg råd om hva du kan gjøre for å få forholdet til å fungere. Det er alltid fornuftig å begynne med seg selv og se hva det kan føre til av forandring hos den andre.
Jeg ønsker deg lykke til med en mann som du også har beskrevet som morsom, følsom, omtenksom, samfunnsengasjert og flink med barn. Det virker som han er en det kan være verd å satse på.
Åsa Rytter Evensen
samlivsrådgiver
asa@kk.no
