Pia Ve Dahlen er kjent fra NRK-ruta som sprudlende, munnrapp biolog med en stor forkjærlighet for havet. Få kan snakke like oppildnet om nakensnegler og sjøpølser som henne. Hun har vært med på å starte en rekke prosjekter, inkludert Passion for Ocean-festivalen, og har i tillegg satt seg som mål å tilbakeføre Oslofjorden til fordums klart vann – uten mudder.
Men mudder har det saktens vært i Pia eget liv. Så helhjertet gikk hun inn for prosjektene, så mye krefter brukte hun på å redde jorden, ja hele fremtiden, at hun først ikke merket at hun ikke lenger fant glede i det.
– Jeg satt midt ute i tareskogen på Træna med tre svære nakensnegler ved siden av meg – og følte ingenting. Det sier noe om hvor langt nede jeg var.
Hun som elsket å holde forelesninger i fjæra og kunne snakke i timevis om den minste mikrobe. I 2018 føltes kroppen plutselig som et blyteppe og fem iskaffe måtte til for å holde det gående i en halvtime i vannkanten.
– Jeg trodde jeg følte meg apatisk fordi jeg ikke sov om natten, men det var jo fordi kroppen ikke ville forelese. Jeg tolket ikke mangelen på engasjement som noe annet enn trøtthet, og skjønte ikke at jeg var deprimert. Så døde bestefaren min samtidig, og plutselig sa det stopp.
Pia forteller om da angsten rammet henne i det som frem til nå hadde vært hennes tryggeste fristed – under vann:
– Jeg fikk en et angstanfall mens jeg fridykket og måtte kare meg opp på et skjær, og der satt jeg og prøvde å åpne brystet for å få luft i nesten et kvarter.
To tunge år
Møtet med veggen sendte Pia ut i to år med depresjon. I tillegg fikk hun et utmattelsessyndrom, så mens hjelpen for depresjon var å komme seg ut og i bevegelse, krevde utmattelsen at hun holdt seg i ro.
Mellom dårlige dager begynte Pia å skrive bok, om alt det positive og fine som finnes i havet. Boken «Verden under vann» kommer ut høsten 2021, og er like kjapp i kommentaren som Pia selv. Et av kapitlene heter Go home evolution – you’re drunk, og et annet tar for seg hyppig forekomst av dysfunksjonell seksuell atferd i dyreriket. Pia røper sine favorittarter: gelehodefisken som har hode som en rekekabaret, blobbfisken som ser ut som en sprengt kyllingfilet («Det er kanskje verdens styggeste fisk, men den kan jo ikke noe for det»), og vampyrblekkspruten med knallblå selvlysende flekker, kroker på armene, og en rød kappe den vrenger over seg om den blir skremt.
Men det aller mest fascinerende:
– Selvlysende haier! Det er helt vilt at vi ikke snakker mer om selvlysende haier. De burde vært forside i VG hver eneste dag, sier Pia, som selv har sett seks eksemplarer av arten i et kar i Bergen, og følgelig måtte vie dem plass i boken.
– Men det er jo utfordrende å skrive bok når man er utbrent, og jeg synes synd på redaktøren min, for å si det sånn. Jeg kunne jo fort finne på å gå under jorda i to måneder i slengen.
Slik fant Nina indre ro:- Jeg forsto ikke selv hvor stressa jeg var
Bodde i vannet
Da Pia var liten satt hun i vannkanten og studerte kreps og blåskjell hele sommeren. Hyttenaboene var ikke det minste overrasket da hun senere ble marinbiolog. Etter studiene ved universitet i Bergen og på Hawaii, bodde hun i en årrekke i Oslo. I dag har hun overtatt foreldrenes hun i Sarpsborg, og er samboer med omplasseringskaninen Petra. Ja, man kan faktisk være venn med en kanin. Den handler bare om tid, og å gi kaninen en sjanse.
– I starten var hun veldig angstfull, og knurret når jeg nærmet meg. Men hun går fritt i hele huset, inkludert hagen, og har fått et nytt liv. Hun har lykkebyks hver eneste dag, og kommer når jeg roper på henne. Tenk at litt tålmodighet og en flekk med gress kan ha så mye å si.
Pia forteller om turene på hytta, der den viltre venninna hennes bryter seg ut av gjerdet, men alltid komme tilbake.
– Petra hjelper meg masse. Når man har et dyr blir man tvunget til å tenke på noe annet enn seg selv. Da jeg var på det aller dårligste, kunne hun komme og legge seg på brystet mitt. Hun har masse personlighet til å være en dott med pels. Jeg har fulgt henne fra en frustrert kanin, til en trygg og god venn.
Rikke var tungt deprimert og sov seg gjennom høsten. Så kom vendepunktet
Rydder i fjorden
Pia har en hval på T-skjorta og tok dykkerlappen da hun var 18. Miljøengasjementet startet tidlig, og som 15-åring ble hun vervet til Natur og ungdom under AUFs sommerleir på Utøya. Siden 2011 har hun engasjert seg i marin forsøpling både over og under vann. Med kran på land, og gedigne søppelposer i vannet, har Pia og kollegene plukket alt fra golfballer og hårbørster til elsparkesykler og hvitevarer.
– En gang fant en kompis en halvmeter lang dildo utenfor Florø. Og vi fant et helt bad utenfor Berlevåg. En annen gang fant vi en hel trailer utenfor Nesodden. Noen hadde nok kjørt den ut på isen ventet på at det skulle tine om våren. I går fant jeg en snurredass i Mossesundet. Alt kan finnes på havets bunn.
For mye miljøangst?
Er det en fare for at enkeltmennesket pålegges vel mye miljøansvar og blir deprimerte over den ene bruskorken de ikke resirkulerte, mens de multinasjonale selskapene spyr ut miljøgifter?
Pia nikker:
– I den sittende regjeringen snakker man altfor lite om de store multinasjonale selskapene, og det er helt klar at mye må gjøres i industri og bedrift. Samtidig, med sju milliarder mennesker på kloden som tar konsumentvalg hver eneste dag, kan vi påvirke. Nordmenn ligger i verdenstoppen på konsum, og har vennet oss til en luksuriøs tilværelse. Som enkeltpersoner kan vi ikke ta ansvar for absolutt alt, men om alle på jorda hadde tenkt sånn hadde vi bukket under for lenge siden.
Hun mener det er viktig å bruke stemmeretten:
– De fleste politikerne bryr seg jo bare om velgere, virker det som, og Norge har stor økonomiske makt i utlandet. Men det er vanskelig å ta gode valg i jungelen av tiltak og påstander. Mange prøver å ta gode valg, for eksempel ved å bruke handlenett av bomull istedenfor plast. Men så viser det seg at det har vært enorme karbonutslipp under produksjonen av bomullsnettet. Så det er bedre for miljøet om bomullsposen havner på avveie, men ikke for klimaet.
For noen er søndagsangsten så kraftig at de gruer seg til å ha fri
Vindmøller på ville veier
Hun trekker frem vindmøller på land som et annet eksempel:
– Det høres i utgangspunktet ut som en god idé, helt til man innser at det gjøres enorme inngrep i naturen for å sette dem opp, og det finnes ingen god måte å bygge det ned på. Det er noe paradoksalt ved å rasere naturen for å sette opp noe som tilsynelatende er der for å redde naturen.
Hun understreker:
– Men vi bør bry oss, og vi bør bekymre oss. Men det hadde vært fint om «CEO 50+ fra beste vestkant» hadde brydd seg litt mer, slik at vi hadde sluppet niåringer som ikke får sove om natten fordi de ikke ser lys i enden av tunnelen.
Gråt seg i søvn
Her om dagen fikk Pia e-post fra en mor som fortalte at barnet hennes var bekymret for miljøet, og gråt seg i søvn. Selv mener Pia at hennes egen depresjon også delvis skyldes alle de dystre rapportene.
– All skremselen har gjort meg veldig flat de siste årene. Men jeg har lært meg å velge prosjekter og mennesker med omhu for å ikke ende i depresjon igjen. Og jeg er optimist på vegne av naturen! Vi har teknologien, kunnskapen og ikke minst biologien til å klare det. Det handler om politikk og vilje, og alle tjener på et sunt økosystem. Et sunt økosystem påvirker klima, som igjen påvirker økonomien. Havet tar opp enorme mengder karbon, og det fanger mye mer om det får lov til å være et levende økosystem.
Hun utdyper:
– Det er lett å le at noen klemmer et tre, men det er fysiologisk godt for oss å være i naturen, og mennesker som har det bra, har og mer overskudd til å ta vare på andre. Det var derfor jeg ville skrive boken, for å vise alt det positive som finnes.
– I tillegg er det bra å ha litt basiskunnskap om naturen for å skjønne hva den trenger. Jeg vil at folk skal legge fra seg boken mens de leser og skynde seg ned i fjæra og utforske. Folk må komme seg ut i den virkelige naturen og ikke bare på Instagram-vennlige fjelltopper. Jeg ville vise barn og unge hvor mye fint det er i naturen, slik at de kan bli glade i den. For det man er glad i, det passer man på.
Kampen om pungtvannet
Hun forteller at nettopp levende økosystemer var en av grunnene til at hun var med på å starte pungtvannsaksjonen.
– Vi vil redde fjorden med sjøpung. Den er fantastisk flink til å filtrere vann og tilføre oksygen, men trives ikke så godt i mudderet. Derfor lager vi holdere av tau under vann der sjøpungen kan feste seg, sammen med blåskjell og andre nyttige arter. Oslofjorden er blitt mitt nye prosjekt. I dag er det stort sett bare mudder og små krabber der, og det er litt trist.
Ifølge Pia er avrenning av biologisk materiale fra land med på å kvele fjorden.
– Oslofjorden er et veldig lukket basseng. Eneste passasjen er det trange Drøbaksundet og du skal ha ganske mye nordavind i flere uker for å få skiftet ut vannet. Det er 1,7 millioner mennesker knyttet til Oslofjorden. Folk tømmer septiktanker fra båter, og dumper søpla rett i fjorden. Vi har jobbet hardt for å ta livet av fjorden, og det hjelper jo ikke at 75 prosent av all fisk som tas opp er fra fritidsfiskere som står på land med stang eller i båt.
Paula bor på 13 kvm, uten strøm og innlagt vann
Biolog til leie
I dag har hun startet prosjektet «Lei en biolog», et voksende nettverk av biologer landet rund. Ideen fikk hun da hun var utbrent, og ikke greide å ta unna alle oppdragene selv. Mange tilknyttet nettverket kommer rett fra studiene, og bruker arenaen til læring og som springbrett ut i arbeidslivet. Ifølge Pia jobber de med å utvikle gode formidlere, dele kunnskap og løfte hverandre mentalt.
– Kunnskapsformidling er så viktig, men det føles helt feil å fly til Alta for å snakke om bærekraft og så fly hjem igjen, når det er biologer der som kan snakke om det samme. Det blir mindre avtrykk, og vi får flere biologer ut i jobb.
Frykten for å bli avslørt
Hun mener mange, og spesielt kvinner, lider av imposter syndrome, altså frykten for å bli avslørt for ikke å kunne nok:
– Jeg kjenner sykt mange damer som ikke har tro på seg selv, og jeg har selv brukt mye energi på å tvile på min egen kompetanse. Når kvinner søker jobb, går de gjerne gjennom hele listen med kvalifikasjoner og henger deg opp i det ene punktet de ikke kan. Når menn gjør det samme går de gjennom hva som kreves og er nøgd når de finner det ene punktet de kan.
Hun utdyper:
– Da jeg fikk stadig flere spørsmål om å holde foredrag om marin forsøpling i kjølvannet av Sotra-hvalen i 2017, var min første tanke at jeg ikke kunne nok. Jeg kjente jo flere som hadde jobbet med dette i et halvt år lengre enn meg! Og da boka mi gikk i trykken fikk jeg et massivt angstanfall, og begynte å grue meg til alle mailene fra fagfolk som kom til å rette på faktafeil.
Hun ler.
– Det skal ikke være lett å ha angst og være fanget i eget hode.
Angst for angst
Der Pia før dykket med tank på 30 meters dyp snorkler hun i dag heller i overflaten. Angsten for å få angst er alltid med. Men hun skal tilbake, forsikrer hun. Hva slags tips vil hun gi til andre for ikke å havne der hun gjorde?
– Lytt til kroppen! Det høres ut som en banal klisjé, men stopp litt opp innimellom og spør deg hvorfor du reagerer som du gjør. Det er en megastor alarm dersom du mister lysten til å gjøre ting du vanligvis elsker. Og unngå giftige forhold, enten det er privat eller på jobb. Vær ærlig på at du ikke trenger å være venn med alle.
– Hva gjør du for å leve med bærekraftig – med deg selv?
– Det er fortsatt in the making. Men jeg har lært meg å sette mine darlings på vent. Får jeg en idé tenker jeg: Det skal jeg skal gjøre, når jeg er ferdig med dette. Jeg tar det roligere, for om kroppen først sier helt stopp, tar lang tid å komme seg.
Hun smiler.
– Det har vært en lang vei tilbake. Men selv om jeg har et stykke igjen har jeg det mye bedre nå. Gleden over livet er tilbake, og det gjør det betraktelig lettere å håndtere de dårlige dagene.
