Når julen står for døren, har Else Kåss Furuseth fylt leiligheten på Bislett med kuriosa og sprelske pyntegjenstander man kanskje ikke forbinder med tradisjonell jul. Her er ballonger og oppblåsbare sukkerstenger side om side med rosa ­detaljer og tivoliartikler.

– Jeg er en slags hoarder, sier Else Kåss Furuseth (42).

– En kråke som samler på alt som glitrer. Jeg elsker 10-kronersmarkeder, og i julen pynter jeg med masse sånt billig ræl. Men jeg har masse gamle ting også. Sånn miljømessig, så er de kårni familieminnene bra!

Hun smiler:

– Men juletreet må alltid nå helt opp til taket. Sånn som på film. Jeg prøvde meg på et i plast et år, men skjønte fort at jeg må ha et stort og ekte juletre. For da er det som om mange bor her!

– Jeg kjøper svært sjelden noe nytt. Vi eier mer enn nok

Noe av det første man legger merke til hjemme hos tv-dronningen Else, er en bamsekran, en sånn man ser på tivoli og sjelden får gevinst fra.

– Jeg fikk den av en sabla hyggelig fyr jeg jobbet med på Nationaltheatret. Han samler på flipperspill og all verdens magiske greier, og jeg sa at jeg ønsket meg en bamsekran. Det er jo verdens beste og verste gave. Den kommer aldri ut herfra! Men den er veldig populær på fest.

– Har du fått teken på å få tak i bamsene?

– Ja. Det er bare å ta kontakt om man trenger noen tips. På fest tuller alltid noen med at det er narkotika i en av bamsene. Men det er ikke sant, selvsagt, men det er en «secret surprise» i en av dem. Alle får ta med seg bamsen de vinner hjem, og jeg fyller på med flere når det holder på å bli tomt.

Når julen ringes inn, varierer det hvor single Else feirer. Det viktigste er at familien er sammen. Hun, søsteren med mann og to barn, og pappa og samboeren. Og i romjulen farter Else rundt til venners middagsbord.

– For meg er julen en ganske sosial tid, litt som 17. mai. En eneste lang fest, og jeg snylter på andres middagsbord og kjernefamilier hele julen.

Hun har aldri feiret julaften i sin egen leilighet, men forsikrer:

– Jeg pynter masse hjemme, sånn at det skal være et koselig sted å komme hjem til, og at jeg ikke MÅ være et annet sted. Hos meg varer julen fra desember til april, og julepynten er oppe helt til jeg får nabovarsel.

Hun beskriver julestilen sin som rotete, maksimalistisk og tilfeldig. Slik har det ikke alltid vært. Før var hun svært streng på juletradisjoner:

– Alt måtte være på den riktige måten, og pynten måtte stå på riktig sted hvert år.

– Hvorfor var du så streng?

– Jeg ville gjenoppleve barndommens utrolige lykke på julaften, og for å være litt hobbypsykolog på egne vegne: Minnes dem som ikke er her lenger, sier Else.

– Noen ganger legger jeg meg under vemodets pledd. Julaften for meg kan lett bli å telle til tre, og så skyller en bølge av vemod over meg.

Hun smiler.

– Men nå minner jeg meg selv på hvor heldig jeg er, og er takknemlig for dem som er her. Det viktigste er jo å være sammen. Og jeg har en fin gjeng. Søsterens familie tar meg inn i stallen. Jeg ER heldig!

På julaften drar hun og familien på kirkegården og tenner lys. Og bak rattet finner du Else, som foretar krappe svinger og halvgode parkeringer.

– Jeg er veldig dårlig på å kjøre bil, og den eneste gangen i året jeg kjører, er når vi skal til kirkegården. Og da er hele familien ektefølt glade over å være i live når vi kommer fram.

– Dette blir den første julen uten bestemor, sier Else og røper at hun selvfølgelig gruer seg litt.

– Før har det viktigste i julen alltid vært å være sammen med henne, og julen blir ikke det samme uten bestemor med komiske hatter, kryssord og heklede gaver.

Hun smiler:

– Heldigvis levde bestemor et fantastisk liv i nesten 100 år. Da hun døde på 17. mai, med flagget til topps og korpset som spilte «Ja, vi elsker» utenfor vinduet hennes, håper jeg at hun ikke følte seg aleine.

På julaften er det én rett som alltid kommer på bordet. En som ifølge Else har overlevd fra falmede familiekokebøker og som ingen kokk noen gang har laget offentlig:

– Bestemor laget alltid langkål. Det er en rett jeg virkelig elsker. Men jeg har ikke funnet noen andre utenom familien Furuseth som liker den.

Else deler gjerne oppskriften med KKs lesere, og etter en rask meldingsutveksling med «fatter'n» sier hun:

– Det er grønnkål og poteter, kokt sammen med syltekraft. Men den retten har dessverre et imageproblem. Det kan være noe vanskelig å få folk til å forsyne seg av den.

Slik pynter du med gull fra skogbunnen

Av andre tradisjonsretter trekker hun fram en gammel traver som vel heller ikke dominerer matinfluensernes Instagram-bilder:

– Jeg har et sterkt forhold til delfiakake, sier Else, og forteller om den kokosfettbaserte sjokoladekaken med gelétopper på.

Et raskt søk på nett viser at kaken består av nærmere 400 gram kokosfett, like mye sjokolade og resten kaffe og sukker. Det har aldri stoppet Else:

– Det er verdens deiligste kake, og da jeg var liten, måtte vi slutte å ha det, for jeg spiste opp hele. Jeg har aldri skjønt det der med at «delfiakake er for mektig». Etter at jeg fylte 40, har vi begynt med delfiakake igjen. Det var en slags gave til meg.

– Baker du selv?

– Nei, det er pappas samboer som lager den. Jeg møter bare opp.

Men ett sted legger Else inn støtet, og det er på gaveinnpakning. Familien har faktisk gjort det til en tradisjon å lage de mest oppfinnsomme innpakninger.

– Jeg driver med NM i pynting, både i eget hjem og på innpakning. For meg er innpakningen viktigere enn selve gaven. En gang fikk søsteren min et stort kar med gelé oppi av kjæresten, og hun måtte krype gjennom geleen for å finne gaven. Det var akkurat som et morsomt gameshow, med juletema.

For Else kan innpakningen nesten ikke bli stor nok, og hun og venninnen Sigrid Bonde Tusvik konkurrerer om de mest spektakulære:

– Vi pynter med digre figurer, lyslenker og masse stæsj. Det er så mye innpakning at det nesten er irriterende å få gaven. Men vi driver med gjenbruk, så vi kan fort få tilbake noe vi selv har gitt bort.

Hun ler:

– Men jeg har jo ingen praktiske kvaliteter, og da jeg jobbet på Husfliden og skulle pakke en gyngestol som skulle sendes til USA, kom den tilbake i retur, helt knust.

Bamsekranen er populær når Else lar andre bruke leiligheten som selskapslokale. Både en niåring og en 47-åring har hatt bursdag her. Selv inviterer Else til juleselskaper og andre store fester med bobler i glasset og kransekake på bordet.

– Jeg glemmer ofte nabovarsel, og i sommer kom politiet på døra. Jeg hadde bursdag og ba folk komme innom. Den personlige treneren min, venner, sjefen min. Og alle kom. Det var veldig trykkende vær, og jeg satte opp vinduene, og samtidig spilte vi Gipsy Kings. Jeg så politiet nede på gata og tenkte: «Hva skal de?» Plutselig lyste de med lommelykten opp på meg, og jeg skjønte at det var jeg som var problemet.

– Du inviterte dem ikke opp?

– Ha-ha. Nei, men de gratulerte meg med dagen.

Hun fyrer i kjøkkenpeisen året rundt, og har bunkret opp med ved for hele vinteren. På peishylla står en vinflaske.

– Jeg får ofte vin i gave, og hvis jeg har glemt en julegave, hender det at jeg gir bort vin. Og da ligger det jo ofte en annen manns kort oppi posen.

– Hva synes du selv om å bli regiftet?

– Nei, det er lov! sier Else med ettertrykk.

– Det er lov å glemme å gi gaver også, og jeg er bare glad for å ha noen å gi gaver til. Alle følelser er lov i julen. Det er lov å ikke feire også, og det er lov å ta den helt ut.

– Har du noen råd å gi til dem som kanskje føler seg litt tungsindige i julen?

– Jeg vet ikke om det er et råd, men julen for min del blir aldri sånn som den var. Så da prøver jeg å tenke på hvordan jeg vil ha det nå. Det gjelder å ikke gå seg vill i vemodets dunkle landskap.

Hun elsker ballonger, og i fjor hadde hun gulltråder hengende fra taket. Det passet til den årlige førjulsfesten. På juletreet henger pelikaner, og på kommoden står en rosa pelikan i full størrelse.

– Pelikanen prøver jeg å kvitte meg med hvert eneste år, men den er fortsatt her. Det er det lengste forholdet jeg har vært i, sier Else med en latter.

Da hun og tv-personlighet Morten Hegseth hadde program sammen for noen år siden, spøkte de om at de skulle få et barn i lag, gjennom inseminering. Vi spør, står den store M-en over senga muligens for Morten Hegseth?

– Nei, sier Else og ler.

– Men minner om at drive through-en alltid er åpen. Nei da. Morten og jeg landet ikke på noen avgjørelse, og vi ler og tuller om det. Ha-ha. Men det ville jo vært veldig flott å bli inseminert på julaften, mens sølvguttene synger julen inn klokken 17.00. Men kanskje ikke så flott for sølvguttene, da. Og litt uverdig for Jesus, muligens?

5 fine kranser du kan lage selv

Få stilen

Raust og fargerikt med masse glimt i øyet!

Av: Mai Eckhoff Morseth