MEDITASJON: - Det var en fantastisk følelse av edruelighet, skriver journalist Julie Rosendahl. FOTO: NTB Scanpix
MEDITASJON: - Det var en fantastisk følelse av edruelighet, skriver journalist Julie Rosendahl. FOTO: NTB Scanpix
Meditasjon:

10 dager med stillhet

Ti dager i fullstendig ro og med intens meditasjon. Ingen smarttelefon, ikke noe internett. Bare stillhet. Slik gikk det da journalist Julie Rosendahl dro på meditasjonskurs i Tyskland.

For noen høres det forferdelig ut, for andre som oppfyllelsen av det moderne livs drøm: endelig RO å få. Jeg var nok et sted imellom.

Spesielt én kollega kikket vantro på meg flere ganger før jeg dro: «Det klarer du aldri!» Og det forstår jeg godt at hun tenkte. Jeg er ikke den man ville kalle en rolig type. Jeg snakker høyt og fort, jeg søker andres anerkjennelse og oppmerksomhet, jeg er rastløs, trives best i travelhet og kreativt kaos, og jeg sjekker telefonen cirka 200 ganger hver dag – ofte uten å ane hvorfor jeg sjekker.

Så det var kanskje ikke så merkelig at mange tvilte på evnen min til å delta på et ti dagers buddhistisk meditasjonskurs der essensen er ro og ikke-kontakt med andre, ikke med omverdenen og ikke med andre på kurset.

Men noe måtte skje. Det er hardt alltid å være på jakt etter noe nytt, alltid være oppe i høyeste gir og hele tiden lete etter noe å flykte inn i. Jeg var sliten. Derfor hadde jeg så smått begynt å meditere hjemme når jeg kunne snike meg til en stund alene midt i barnefamiliens travle hverdag. Jeg brukte en app med små guidede meditasjoner som ga meg litt ro. Så tanken om ti dagers meditasjon elleve og en halv time om dagen var skremmende, men også tiltalende.

LES OGSÅ: Fem grep som kan hjelpe deg om du sliter med søvnen

100 deltakere fra hele verden

Jeg valgte å dra til Meppen i Nord-Tyskland, der de tilbød kurs i buddhistisk meditasjonsteknikk for nybegynnere. Vi var cirka 100 deltakere fra hele verden, skarpt delt opp i en manne- og en kvinneavdeling. Og det var en brokete gjeng. Det var en helt hvithåret, eldre kvinne med dreadlocks, unge jenter i stramme yogabukser og logo-tørklær, fire–fem gravide, veldig mange i myke joggebukser, noen med improviserte turbaner og en overraskende mikrotrend med å bruke fargerike fleecetepper som nederdel.

Den første kvelden la jeg meg i underkøyen med tre fremmede kvinner i rommet, full av inntrykk og en hel del engstelse – og falt i søvn med det samme. Noe som var heldig, for gongongen ringte neste morgen klokken fire.

Dagen etter begynte meditasjonene, og det var … tøft. Selve det å være stille føltes overraskende nok som å ha fått en stor gave, en gave jeg hadde litt vanskelig for å ta imot. Plutselig var det plass til tankene, og de suste inn i hodet på meg i et kjempevirvar. Jeg visste godt at det var litt hektisk i hodet mitt før jeg dro av gårde, men det var voldsomt hvordan jeg ikke klarte å fokusere på én tanke om gangen. Tankene kjørte rundt med meg.

– Det gikk opp for meg at ting ikke først og fremst eksisterer når jeg har delt dem med andre, skriver Jule Rosendahl. Etter å ha vært ti dager på meditasjonskurs følte hun at hun var blitt introdusert for seg selv. FOTO: Bo Lynge
– Det gikk opp for meg at ting ikke først og fremst eksisterer når jeg har delt dem med andre, skriver Jule Rosendahl. Etter å ha vært ti dager på meditasjonskurs følte hun at hun var blitt introdusert for seg selv. FOTO: Bo Lynge Vis mer

Jeg en konstant radio av tanker kjørende

Meditasjonen de første tre–fire dagene var frustrerende enkel. Legg merke til pusten din, inn og ut av nesen. Ikke noe annet. Imens hadde jeg en konstant radio av tanker kjørende, som hele tiden tok min oppmerksomhet, hvis jeg da ikke falt i søvn. Shit, så frustrerende det var. Jeg ville så gjerne være god til dette, men jeg kjempet med å konsentrere meg mens jeg satt der i en sal som luktet av sure tær, eller i køyen min på rommet mens tiden sneglet seg av sted.

Enda verre var det å få tiden til å gå når vi ikke mediterte. For hva gjør du når du ikke kan dope deg med fiksjon, sosiale medier, praktiske oppgaver eller sosialt samvær? Du går, du tenker, og du savner. Jeg tror allerede det var første dagen det gikk opp for meg at et slikt klosterliv har stort sett alt til felles med fengselsliv. Den eneste forskjellen er den mentale motivasjonen. Og den skortet det ærlig talt på.

Derfor var det også som en liten fest da vi den fjerde dagen kunne flytte meditasjonens intense oppmerksomhet fra neseområdet og ut i alle de små delene av kroppen – én etter én. Helt fra toppen av hodet til lilletåen kjente jeg på skift hvordan det summet, kilte, spente, sitret, frøs, svettet, pustet eller gjorde vondt. Spesielt i ryggen. Pokker så vondt ryggen gjorde når vi satt helt musestille i samme skredderstilling en time om gangen. Men jeg skulle bare huske: Det er naturlig, det har lov å være der, og det går bort igjen! Slik gikk de neste dagene, inntil vi gikk videre til å la oppmerksomheten flyte fritt gjennom kroppen som et slags indre bad.

Og selv om jeg kanskje får det til å lyde lett, kjempet jeg hardt. Noen få meditasjoner fikk jeg liksom grep om fra starten, så jeg nærmest fløt igjennom kroppen og timene. Og andre var lange kraftanstrengelser av besluttsomhet, smerte og forsøk på å huske igjen og igjen: Det går over!

LES OGSÅ: - Jeg er ikke meg selv hvis ikke jeg får gjort yoga

Hvorfor gjøre dette?

Ha, det er et godt spørsmål. Men det skjedde noe underveis. For jeg merket at kroppen min begynte å fortelle meg alt jeg har behov for å vite. Den advarer meg når en følelse er i ferd med å overrumple meg, den gjør meg stadig oppmerksom på det jeg helst vil ignorere, og den trekker pusten, enten helt av seg selv eller fordi jeg styrer det. Pusten er på den måten en bro mellom kroppens instinkt og vårt bevisste sinn.

Samtidig begynte tankene å tynnes ut. Eller, det er nok feil formulert: De kom nærmere, kunne etter hvert presentere seg en om gangen og forsvinne igjen, hvis jeg ba dem om det. Det var en fantastisk følelse av edruelighet. Midt i et liv fylt med «dop» i form av Facebook, Snapchat, godteri, sex, flørt, avtaler og mye som skal huskes samtidig, var det plutselig stille, og jeg kunne være ett sted uten å tenke på noe annet.

Da jeg kom hjem igjen, hadde jeg den følelsen med meg, og verden virket ærlig talt litt vel hurtig. Jeg lyttet, så og opplevde sterkere, og det gikk opp for meg at ting ikke først og fremst eksisterer når jeg har delt dem med andre. Det er nok at jeg selv registrerer og opplever det.

Jeg er på en måte blitt introdusert for meg selv, både min kropp og mitt sinn – og når jeg oppdager at nå kniper det visst igjen med forbindelsen mellom de to (og det gjør det ofte), så vet jeg hvordan jeg skal finne stien mellom dem. Så handler det jo bare om faktisk å ta seg tid til å gjøre det – men det er ok, jeg er jo bare et menneske.

PROGRAM ALLE DAGER:

  • Kl. 4.00 Alle vekkes av gongongen.
  • Kl. 4.30 Morgenmeditasjon i meditasjonshallen eller på rommet.
  • Kl. 6.30 Frokost – typisk grøt, frukt, yoghurt, brød og te.
  • Kl. 8.00 Gruppemeditasjon i meditasjonshallen.
  • Kl. 9.00 Meditasjon i hallen eller på rommet.
  • Kl. 11.00 Matpause – indisk vegetarianisme møter tysk effektivitet.
  • Kl. 12.00 Hvile og mulighet for å snakke med meditasjonslæreren (som sitter helt roligt i skredderstilling og mest svarer i allegorier).
  • Kl. 13.00 Meditasjon i hallen eller på rommet.
  • Kl. 14.30 Gruppemeditasjon i hallen.
  • Kl. 15.30 Meditasjon i hallen eller på rommet.
  • Kl. 17.00 Te. Nye deltakere kan ta to stykker frukt, gamle deltakere kun drikkevarer.
  • Kl. 18.00 Gruppemeditasjon i hallen.
  • Kl. 19.00 Teacher’s discourse – dvs. 1 times foredrag i form av en videovisning fra 1990-tallet av meditasjonsmesteren Goenka, som forteller om tankene bak vipassana.
  • Kl. 20.15 Gruppemeditasjon i hallen.
  • Kl. 21.00 Mulighet for å stille spørsmål til læreren i hallen.
  • Kl. 21.30 God natt, lyset slukkes.

Det er gratis. Man kan donere et beløp etter kurset. Jeg valgte å donere 180 euro, noe som var mitt anslag på hva det cirka måtte koste for en deltaker (pluss litt ekstra) for kost og losji i 10 dager. Ideen er at man på den måten kan donere en plass til den neste deltakeren hvis man har penger til det. Hvis ikke er det gratis. De «ansatte» får ingen lønn, de er der frivillig. Les mer på dvara.dhamma.org.

LES OGSÅ: Ny, norsk studie: Mindfulness virker!

Til forsiden