På jobben virvler en kollegas fjerne blikk opp en storm av usikkerhet. «Har jeg sagt noe galt?» Du forsøker å nærme deg henne ved kaffemaskinen, kollegaen smiler, men du har likevel en indre fornemmelse av at ting ikke er på stell. «Er alt i orden?» spør du. Hun rykker bakover, setter opp en forvirret mine, før hun svarer: «Hvordan visste du …?» Etter hvert som hun forteller, kjenner du pulsen stige, du blir rød, svett og oppjaget. Først av sinne, så en uendelig sorg, men det er ikke dine følelser. Det er kollegaen som har samlivsproblemer. Du har bare latt hennes opp­levelser sno seg inn i ditt svampelignende sjelsliv. 

LES OGSÅ: -Jeg gråter flere ganger om dagen

Som prinsessen på erten kan du kjenne hver eneste ujevnhet, høre det som ikke sies, overta tanker som ikke er dine. Resten av dagen føles det som du bærer en bør. Tyngdekraften drar deg nedover, der du blir gående og tygge på problemer som ikke er dine. Må stadig minne deg selv på at «alt er i orden, er det ikke?». Du hører ekkoet av din mors formaninger: «Du må ikke være så følsom!» Men du har alltid vært sånn, og kan ikke noe for det. Kan du vel?