Hva synes du, spør Else Kåss Furuseth (42) spent og engasjert om serien hun har laget, «Helsekost Furuseth».

Serien hvor hun tar for seg helse og slanking på alvor, uten humor og selvironi som innfallsvinkel. Hvor hun slipper seerne inn i den hemmelige delen av livet. På kvelden, og de timene hvor hun er helt uten glitterkjoler, sleivete vitser og store smil.

«Jeg har spist meg sånn som jeg ser ut fordi jeg ofte er lei meg på kvelden», sier hun innledningsvis.

Else snakker om de mørke timene: Timene alene i sofaen etter en lang dag på jobb, omringet av kalorier. Følelsen av ensomhet skal bort, og friheten fram. Foodora-bud på døra, potetgull og brus. Hun blir litt flau når hun sier det, men innrømmer at cirka annenhver kveld har sett sånn ut hjemme hos henne de siste årene.

- Som alle andre vet jeg jo hva som er sunt og hva som ikke er det. Hva jeg burde gjøre, og hva jeg burde styre unna. Det er ikke det det handler om, men det sitter i hodet.

- For min del er jeg enda mer interessert i å finne ut av hvorfor jeg for hvert eneste år går opp i vekt - ikke hvorfor jeg ikke går ned.

Og akkurat det skal vi snakke mer om i dette intervjuet. Else byr som alltid på sårbarhet og åpenhet, i håp om å minske skammen blant andre som kjenner seg igjen i hennes situasjon. Og med et mål om at de som føler seg alene, kan kjenne på at de ikke er så alene allikevel.

To timer trening i uka: Disse øktene vil gi best resultater

- Jeg vil snakke litt ordentlig om dette, fordi slanking og helse ofte blir så skråsikkert. Enten er det «du må ta deg sammen», eller så er det «du er god nok som du er». Og hele tiden har jeg prøvd veldig hardt begge deler, men det er så vanskelig å få det til å møtes.

- Jeg skammer meg dessuten over at jeg i det hele tatt har lyst til å gå ned i vekt, men samtidig har jeg gode grunner til å ville ha en lettere kropp, sier hun.

Travel timeplan

KK intervjuer henne hjemme hos henne, nærmere bestemt i den fargerike spisestua og rett under kanskje Norges mest fotograferte fjærlampe i dus rosa. Hun tar oss i mot med en stor klem, som alltid er hun slik vi alle kjenner henne fra tv-skjermen: Rask i replikken og nesten overveldende imøtekommende.

Og så er hun unektelig en travel dame, da. Av den typen som går i konfirmasjon og bryllup på samme dag. Og som hun selv sier: «Jeg tror jo alt i livet bare tar 30 minutter!».

- Det skulle jeg egentlig ønske at det gjorde, ler hun.

Dette intervjuet har hun for øvrig også utsatt. Tre ganger. Og for å understreke poenget ytterligere plinger det inn en melding på telefonen hennes akkurat idet vi skal sette oss og ta en prat:

«Gleder meg sånn til vi ses i dag!», står det. Ukjent nummer.

- «Hvem er du?», må jeg bare svare.

Else ler igjen.

- Dette er så typisk meg. Men kjør intervju!

Nå er hun klar for å snakke mer om det som har vært en del av livet hennes i nærmere 20 år: Å regulere følelser med mat, porsjonskontroll og emosjonell overspising.

- Vi må bare spørre: Fra å utelukkende snakke om vekt og kropp med humor, hvordan er det å ta tak i tematikken på en mer alvorlig måte?

- Jeg insisterer på at det ene ikke utelukker det andre. Jeg kommer aldri til å slå opp med selvironien, samtidig så har det å by på sårbarhet blitt min metode. Dette er bare et annet tema, sier Else mens hun går mot kjøkkenet.

Hun spør vennlig om vi har lyst på en iskald boks Cola Zero, før hun fortsetter:

- Alle har noe de strever med, som de synes er vanskelig i livet og som de sliter med å ha kontroll over. Maten har vært det for meg. Det har alltid vært koblet til kos. Og trøst.

- Alle følelser har jeg feiret med godteri, fra topp til bunn.

- Gjør du det fortsatt?

- I mindre grad. Men som de sier i Stjernekamp: Det er en lang reise!

- Og så har jeg samtidig alltid nektet å skamme meg for at jeg er tjukk. Jeg har bydd på kropp, vist meg naken på tv flere ganger enn jeg kan telle og helt tydelig gitt flatt faen i hvordan jeg ser ut. Jeg har brukt alle metoder for å frigjøre meg helt for fettskam, men innerst inne så har det aldri funka helt. Ikke på privaten.

Hun skisserer et bilde som viser skillet mellom jobb og privat:

- Jeg kan sykle splitter naken gjennom Karl Johan, tilsynelatende fri og lykkelig foran kamera. Og så synes jeg det er så vanskelig å sole meg med gode venner. Livsløgnen min har vært at jeg ikke har brydd meg i det hele tatt.

Nødt til å ta tak

For det er sant som det blir sagt i serien, Else Kåss - vår aller største humordronning. Proppfull av selvironi og glede, og tilsynelatende helt fri for kroppskomplekser. Hun kom til et punkt hvor legen sa klart ifra: Nå er du nødt til å gå ned i vekt.

- Kombinasjonen fjærlampe i taket og pustemaske er ikke drømmen, så jeg må faktisk ta tak. Denne gangen for alvor.

- Og det ble det serie av?

- Det ble det! Vennene mine kødder mye med dette: For at jeg skal gidde å gi alt, så er jeg nødt til å lage tv av det.

- Jeg er takknemlig for at jeg får oppleve å være normalvektig

- Men fra spøk til alvor: Dette er et tema det er viktig for meg å ta opp. Ikke fordi det er en unik idé å skulle gå ned i vekt foran kamera, men det er et tema jeg tar veldig på alvor. Det er så intrikat, og så mange ting på en gang.

- Mange sier at jeg virker redd også, men det handler mest om at jeg har vært livredd for å tråkke feil.

Hun åpner den sukkerfrie Cola-boksen sin, før hun utdyper:

- Jeg vil ikke gi mer fettskam, og jeg vil virkelig av hele mitt hjerte at både jeg og alle andre skal være fornøyde med den kroppen vi har. For tro meg, hele livet har jeg vist fingeren til alle kostholdsråd. Jeg har vært trassig og sint på verden for at kropp skal være så viktig. Jeg har tenkt at jeg aldri skal være en del av det kostholdsjaget.

- Det står jeg fortsatt for. Men den harde sannheten er uansett at det ikke alltid hjelper å bare «bli glad i den kroppen jeg har». Jeg vet innerst inne at jeg vil bli et gladere menneske hvis jeg klarer å få mer kontroll. Og hvis jeg faktisk snakker høyt om hvorfor jeg har slitt med å kontrollere matinntaket mitt nesten hele livet, så blir kanskje kroppen til syvende og sist mindre viktig? Og kanskje ikke endorfiner er en myte?

Gjemte sjokolade

Hvor lenge har hun opplevd å streve med matinntak og etter hvert vekten? Ifølge henne selv så lenge hun kan huske. Lenge før «Torsdag kveld fra Nydalen» ble en seersuksess på TV 2 og karrieren skjøt fart. Else mener vi må helt tilbake til 80-tallet. Da hun vokste opp på Jessheim som den midterste i søskenflokken på tre.

Som barn levde hun ifølge seg selv på et kosthold som var en salig blanding mellom wienerpølser i brød hos moren, til linsebaserte gryter hos stemoren.

- Jeg spiste i grunn det jeg ble servert, sier Else men påpeker at hun nok tidlig utviklet et følelsesstyrt forhold til mat.

Hemmeligheter som ble til allerede på barneskolen. Som at hun samlet på små smørpakker i en liten kommode på soverommet sitt. At hun gledet seg til skoledagen var over så hun kunne dra hjem og steke vafler. Og de gangene hvor hun spiste middag hos venninner, men ikke sa noe om det hjemme slik at hun kunne få enda mer.

- For ikke å snakke om konfektesken til pappa nede i kjelleren, smiler hun lurt.

- Hva var det med den?

- Han hadde fått en konfekteske i gave, og selv uåpnet og med plastpapir rundt klarte jeg ikke å motstå fristelsen. Det var akkurat som at den lå og ropte navnet mitt der nede i kjelleren. Jeg husker jeg tok en brevkniv og åpnet den fint, forsynte meg med en ny bit hver dag.

Konfektgleden var stor. Det var én av Elses flere små og smakfulle hemmeligheter. Helt til familien plutselig en dag fikk besøk og faren skulle servere konfekt. Da var det to biter igjen i esken i kjelleren.

- Da la han en lapp på sengen min hvor han skrev «kom og snakk med meg». Og så snakket vi rolig og fint om det, slik vi gjorde om det meste. Og som vi fortsatt gjør.

- Skammet du deg over det da?

- Nei, det var ikke skamfullt, men jeg tror jeg skjønte at jeg hadde et problem rundt det. Det har jeg vel egentlig alltid skjønt. Dragen i magen har vært sterk, og jeg har hatt et eget regnskap innenfor maten som ingen har visst om.

- Hvordan startet dette mønsteret i utgangspunktet, tror du?

- Det ble nok forsterket da jeg mistet moren min som 11-åring. Da ble mat for første gang en måte å håndtere følelser på. Men det er samtidig litt vanskelig å si hva som er hva. Noe er vaner, noe er livssituasjon, noe er tilgjengelighet.

Elses matvaner ble ytterligere forsterket senere i livet. Da hun flyttet ut av jenterommet på Jessheim og inn til Oslo begynte en voldsom trass i henne å vokse. Et slags sinne mot systemet, hvor hun var fast bestemt på at ingen andre skulle bestemme hva eller hvor mye hun skulle spise.

Dette sinnet ble atter en gang døyvet med noe søtt og godt, helst i store mengder.

- For å tegne et bilde på det: Jeg tror jeg har skjelt ut noen ordentlig tre ganger i mitt liv. Men jeg har spist betraktelig mange flere brett med kokosboller!

Hun jobbet dessuten mange kvelder og helger da hun slo gjennom som komiker og programleder. Raske løsninger ble oftest redningen. Chilinøtter og smågodt backstage under tv-innspillinger ble nærmest spist på automatikk.

- Det vi ofte tullet med var det såkalte bursdagskostholdet mitt, av typen «hver dag er en fest». Det uttrykket står jeg for så vidt for, men det ble selvfølgelig veldig knyttet til mat. Og så utviklet det seg til at det ikke gjaldt bare når det var fest, men også begravelse.

- Det tok ikke lang tid før jeg var VIP-kunde på Peppes, for å si det sånn. Følelsene knyttet til sorg, glede og ensomhet skulle fylles.

I serien får vi høre historien om den første gangen Else skjønte at hun var litt rundere enn mange andre på hennes alder. Da var hun bare 6-7 år gammel, og fortsatt kan hun se for seg akkurat hvor hun satt da hun fikk boken om feen Smørkrem av moren sin.

Ned 7 kilo før sommeren: Disse endringene sikrer deg effekt

- Den handlet om en blid, liten og lubben smørfe, med bustete hår og krøller. Den feen var jo meg!, sier Else og ler så hun griner når hun tenker tilbake på det.

- Til slutt sprekker feen og inne i den tjukke kroppen er en tynn prinsesse. Det er jo helt utrolig å gi denne boken til en jente som er tykk og blid. Men jeg har ikke tatt noe skade av det, fortsetter hun og ler enda mer.

- Men over til spørsmålet ditt, så tror jeg mange kan kjenne seg igjen i at man føler seg mye større enn det man er. Det har jeg erfart, spesielt når jeg ser på bilder fra gammelt av, og jeg kan huske hvor stor jeg følte meg da de ulike bildene ble tatt. Så ser jeg på det nå og tenker at det ikke stemte i det hele tatt, sier Else.

De mørke timene

Hjemme hos henne er leiligheten utstyrt med et stort og fint kjøkken, men som hun som regel bruker til å oppbevare «ting og tang» i. I kjøleskapet har hun noen pakker med ferdigmat, men utover det er kjøkkenet stort sett en rekvisitt, som hun sier.

Litt av grunnen til det tror hun bunner i at hun har bodd alene i 20 år. Det tror hun for øvrig også er litt grunnen til at spisemønsteret hennes har blitt sånn som det har blitt med årene.

- Jeg har merket at når jeg er sammen med andre, så spiser jeg på en annen måte enn når jeg er alene. Gjennom årene har jeg fått egne vaner og hatt helt fritt spillerom for meg selv. Å spise hjemme har vært et frislipp, på en måte.

- Litt tilbake til de mørke timene, som vi snakket om?

- Ja. Verden er av, dagen er ferdig. Det er en følelse av frihet på et vis - når ingen andres blikk er vendt mot meg.

- Hva føler du når du spiser da?

- Jeg vil si akkurat frihet. Og tomhet. Og muligheten til å ikke tenke på noe. Der hvor andre har tatt tre glass vin foran tv-en, der har jeg spist i stedet.

- Bortsett fra at alle må jo ha mat da, så det er ikke en så god sammenligning heller. Ja . . . Det er komplisert det her.

Else drar opp en ferie hun var på med noen venner for et par år siden som eksempel. Det var sent på kvelden, nærmere natt, og lyset på hotellrommet var skrudd av. Da ble hun fersket av han ene kompisen i å spise pizza i mørket på vei til badet.

- Slike hendelser gjør jo at jeg tar meg selv i å ha en del uvanlige vaner når jeg er for meg selv. Jeg er jo også hun som har sittet på hotellfrokost sammen med venninner som er opptatt av å trene og spise sunt, og gjemt boller under servietten.

- Forresten! Det kommer jeg sikkert til å gjøre igjen, altså, men jeg håper ikke jeg kommer til å gjemme det.

Livsløgner

Gjennom årenes gang har Else mistet tellingen på hvor mange ganger hun prøvd å starte et nytt liv. Slankekurer. Treningsopplegg. Fasting. Grete Roede-kurs. Terapi. «Jeg har prøvd hele tiden», som hun sier.

- Jeg har vært innom absolutt alt, men hver eneste gang har jeg falt tilbake til gamle vaner. Det vet jeg jo at veldig mange andre også gjør. Jeg har møtt mange av dem også, via Grete Roede-kurs som jeg har gått på i mange år for eksempel. Der har det vært mange livsløgner fra meg selv og andre. Det er alltid mange grunner til å gi opp hele prosjektet - turnusjobbing, kake på jobben og mannen spiser kun fløtebasert.

Kathrine ble kvitt angsten: - Et firedagers kurs reddet livet mitt

- Hva er dine livsløgner?

Hun smiler mens hun rister på hodet:

- Det har vært både stort og smått. Alt fra de klassiske små om at det snart er helg og en stressende uke, til at «jeg starter bare i morgen». Og så har nok det sinnet som jeg var inne på sta vært litt kroken på døra for meg.

- «Jeg skal ikke være en av de som jager etter drømmekroppen», startet det som, og så har det gått over til noe annet. Til trøst spesielt.

- Alle har sine greier, og så handler det litt om når man har ork og overskudd til å ta tak i det.

Mentale verktøy

Og tatt tak i det - det har Else nå gjort. Siden våren 2022 har hun for alvor tatt tak i egen helse. Skrekkbeskjeden fra legen om at hun potensielt kan bli en av de som trenger sovemaske om natten, satte et støkk i henne.

Else har lyst til å legge om livsstilen sin, og oppnå en endring som kan vare livet ut. Hun vil ned i vekt, få mer energi og bli sprekere, men kanskje viktigst av alt har hun lyst til å ta tilbake kontrollen.

Det store målet er å kunne føle seg fri både på og utenfor skjermen. Hun vil generelt bry seg mindre om kroppen. Her kommer «Helsekost Furuseth» inn i bildet: Gjennom tett oppfølging fra A-laget av dyktige fagfolk får hun tilrettelagt gode og tilpassede planer for både kosthold, trening og mentale verktøy hun kan bruke for å håndtere utfordringer som dukker opp knyttet til maten.

Innledningsvis fikk hun en grundig undersøkelse hos klinisk ernæringsfysiolog hvor hun målte alt fra vekt, muskelmasse og fettprosent, til kolesterol, blodtrykk og blodverdier. Dette for å kartlegge helsens tilstand.

- Viktigst av alt gjør jeg det sammen med en fantastisk gjeng som av litt ulike grunner også vil ned i vekt. Og det må jeg bare si: Det er utrolig mye mer motiverende å begi seg ut på et prosjekt på dette når man gjør det sammen med noen andre. Og så håper vi jo at vi senker terskelen for andre!

Ved godt mot

Hvordan denne helsereisen går gjennom året får man et grundig innblikk i gjennom tv-serien, men når KK møter Else til intervju denne dagen, er det ingen tvil om at hun har blitt en god del kilo lettere det siste året.

- Ja, jeg har gått ned litt i vekt, men ikke så ekstremt mye heller. Likevel er det stor forskjell for meg. Jeg merker godt at jeg er lettere nå, og at jeg bruker kroppen mer.

- Jeg kommer nok aldri til å bli en som lengter etter endorfiner, men det har absolutt skjedd noe oppi hodet det siste året.

Else trekker fram en episode fra da hun gikk forbi godterihylla på Rema en dag, hvor noen ropte «heiheihei! Ikke kjøp noe der nå».

- Vi skal passe oss for å kommentere andres kropper, og alle har ulike historier, men akkurat da lo vi og snakket sammen om det. Jeg har merket at åpenheten hjelper på motivasjonen. Sånn er det ofte for meg - så er jo drømmen at det smitter.

- Har du fått noen konkrete verktøy du kan bruke for å «deale» med det, når fristelsene dukker opp og viljestyrken forsvinner?

- Det er ikke noe hokuspokus, men ganske tradisjonelle råd, som å minne meg selv på at jeg akkurat har spist når kokosbollene på Rema stirrer på meg. Spørre meg selv om jeg faktisk er sulten. Og jo! Ringe noen i stedet for å spise smågodt. Si det til noen, ta bort alt som er i smug. Jeg er jo en ekstremringer av natur, så det funker veldig bra.

- Føles det annerledes denne gangen?

- Av en eller annen grunn, så gjør det faktisk det. Og det viktigste jeg har lært gjennom dette prosjektet er faktisk å ikke være så streng på akkurat hva jeg spiser. Tidligere har jeg vært veldig enten/eller. Enten VIP-kunde på Peppes, eller kun leve på energibarer. Nå har jeg lært at det viktigste for meg er porsjonskontroll. Jeg har fått helt grunnleggende opplæring i hva en vanlig porsjon er. Vi snakker barneskolenivå, men det har vært så nyttig for meg.

- Er det her Fjordland kommer inn?

- Helt riktig! Det er ikke noe vits for meg å starte på et løp hvor jeg skal lage Ratatouille bestående av grønnsaker tre ganger i uka. Det er jo helt utenkelig at jeg kommer til å fortsette med det. Men hvis jeg heller kan hive en laksemiddag fra Fjordland i mikobølgeovnen i stedet for å bestille Foodora på Peppes, så er det en viktig og endring for meg. Og jeg er ikke sponsa, altså!

Så denne gangen er det faktisk litt annerledes, skal vi tro Else. Når vi møter henne til intervju denne ettermiddagen har hun til og med både vært på trening klokken 07.00 på morgenen og på tv-innspilling etterpå.

Rutinene med PT har hun klart å holde tre ganger i uka, og det er hun fast bestemt på å fortsette med.

- Jeg kan ikke slutte nå. Jeg har sluttet med alt annet jeg har begynt med i løpet av livet - dette skal ikke være en av de tingene.

Ny metode: - Mer energi, bedre søvn og kontroll på vekta - uten diett

- Treningen har faktisk vært den største forskjellen i hverdagen. Tidligere har jeg kun beveget med under tv-opptak, hvis jeg har fått betalt for det. Jeg har snublet meg gjennom, med en motorikk så som så. Nå beveger jeg meg også på fritiden!

- Og dessuten ... Det er jo ingenting annet som skjer klokken sju på morgenen, så jeg har faktisk ingen unnskyldninger. Forresten, så skal jeg innrømme at jeg fortsatt går på noen smeller. Sist var i går kveld på et tv-opptak. Da hadde jeg med smågodt til intervjuobjektet, og så spiste jeg det selv i stedet.

Tidligere ville Else i dette tilfellet sannsynligvis tenkt at «nå er hele prosjektet kjørt uansett, så nå er det bare å gi opp». Når det skjer nå bestemmer hun seg heller for å erkjenne at det var en glipp, men at hun bare må fortsette å jobbe på videre.

- Tror du at du kommer til å sole deg med venner uten å synes det er vanskelig i framtiden?

- Jeg føler at jeg er på vei dit. Jeg vet veldig godt at jeg kommer til å bale med dette hele livet. De siste tjue årene har jeg lagt meg opp noen «ekstreme» vaner, så det er helt naivt å tro at jeg skal få til å endre det på ett år. Men jeg føler meg klar for det.

- Hvor skal du finne trøst nå, da?

- Fra andre mennesker. Og Pepsi Max. Ikke sponsa av det heller, altså!