– Egentlig er jeg en sosial person som elsker å prate og treffe nye mennesker, men angsten for å stamme gjorde meg til en person jeg ikke ønsket å være. Det var forferdelig vanskelig å konstant være redd for å prate, sier Andrea Stéen.
I store deler av oppveksten har den svenske 25-åringen levd i skam og angst på grunn av at hun stammer. I perioder har hun opplevd det så vanskelig at hun rett og slett valgte å være helt taus.
Andrea forteller at stammingen alltid har preget livet hennes. Hun husker tilbake til da hun som niåring skulle være med i et skoleteater. På en av øvelsene spør læreren om hun kan forsøke å stamme mindre når hun skal si replikken sin.
– Det er noe som har fulgt med meg siden, men bortsett fra det tenkte jeg ikke så mye over at jeg stammet som barn. Jeg ble ikke mobbet, men jeg kunne få slemme kommentarer og venner som ertet meg innimellom – slik barn gjør.
Vanskelig tenåringstid
I tenårene begynner Andrea å tenke mer på stammingen. I en alder hvor det er vanlig å bli veldig selvbevisst, kommer skammen for fullt.
– På ungdomsskolen ble jeg utfryst og det påvirket selvsagt også selvfølelsen min, for jeg sa til meg selv at det var på grunn av stammingen at jeg ikke hadde noen venner. Det var veldig tøft og jeg hadde det dårlig under hele tenåringstiden, sier hun.
På videregående får Andrea det bedre sosialt, men kjenner seg fortsatt veldig ensom i de utfordringene hun har. Fordi stammingen kan være så lunefull, opplever hun at det går opp og ned i perioder.
– Enkelte dager snakket jeg flytende og var sosial, glad og morsom, neste dag stengte jeg meg inne i et skall. Denne berg- og dalbanen tok mye energi. Jeg hadde vansker for å skaffe meg venner og på skolen ville jeg ikke være med på foredrag.
– Det gjorde at jeg begynte å hate skolen og tenkte at det var nytteløst å satse på å få bra karakterer. Som barn elsket jeg å lære meg nye saker og var flink på skolen, men angsten gjorde skolegangen til det vanskeligste jeg har gått igjennom, sier hun.
Snakket aldri om stammingen
Til tross for at stammingen preget Andreas hverdagsliv i så stor grad, var det aldri et samtaleemne hverken hjemme eller på skolen.
Foreldrene hennes hadde nemlig fått tips om å ikke gjøre det til en stor sak, noe som skulle vise seg å få motsatt effekt fordi stammingen hele tiden var «elefanten i rommet».
Ved et tilfelle gikk hun til logoped, men ønsket selv å ikke fortsette fordi hun ville være «normal».
– Jeg måtte håndtere stammingen selv i mange år og fikk ikke hjelp før jeg på videregående nådde bristepunktet, men også der var det jeg som måtte ta steget og få hjelp fra skolen. Jeg levde med sterk sosial angst og fikk hjelp fra enkelte lærere til å gjøre muntlige oppgaver skriftlig. Jeg tror det var vanskelig for omgivelsene mine å vite hvordan de skulle hjelpe meg og ingen pratet om det med meg heller. Jeg ville jo bare at stammingen skulle forsvinne, for det var det jeg hadde lært meg som barn.
– Da jeg var 20 år bestemte jeg meg for å gå i terapi for min sosiale angst og siden den gang har jeg sakte men sikkert lært meg å akseptere stammingen. Det har vært en lang, vanskelig prosess, som jeg skulle ønske jeg hadde fått hjelp med tidligere.
- En som stammer kan grue seg i en hel uke for å gå på butikken
Fikk møte andre i samme situasjon
Det store vendepunktet for Andrea kommer når hun i forbindelse med terapien deltar på en ungdomshelg for unge som stammer. Her får hun for første gang møte andre i samme alder som stammer. Dette planter et lite frø i henne om at stamming kanskje ikke er så farlig allikevel.
To år senere deltar hun på en internasjonal konferanse i USA hvor mer enn 800 mennesker som stammer møtes.
– Jeg innså at jeg hadde en enorm familie og et støttesystem der ute. Her ble jeg kjent med mennesker som har blitt mine nærmeste venner i dag og jeg forsøker hvert år å reise tilbake for å delta på denne konferansen. Det styrker meg å være rundt andre som stammer og vi hjelper og støtter hverandre når ting føles vanskelig.
– Jeg har også innsett at stamming bare er en liten del av meg, akkurat som det er en liten del av mine venner som også stammer. Jeg ser ikke deres stamming som et hinder og det hjelper meg med å være snillere mot meg selv. I dag ser jeg alt stammingen faktisk har gitt meg og jeg ville ikke hatt det på noen annen måte.
Jobber for å normalisere stamming
For et par år siden startet Andrea bloggen andreasays.se hvor hun begynte å være åpen om stammingen og sin reise innen psykisk uhelse.
Etter å ha vært taus i så mange år, ønsket hun å gjøre sin røst hørt. Ikke bare for sin egen skyld, men også for andre som kanskje kjemper med det samme som henne.
Sammen med en venninne driver hun også en støttegruppe på Facebook for kvinner som stammer i Sverige og nylig startet hun #Projektprata (Projektprata.se). Dette er ikke et prosjekt som handler om suksesshistorier fra mennesker som har klart å slutte med stammingen, men om at mennesker som stammer skal tørre å prate og ta plass i samfunnet.
– I en verden der alt må gå fort, kan det iblant kjennes vanskelig for mennesker som stammer å ta plass og mange lever i stillhet og redsel for hva andre skal synes om at de stammer. Dette på grunn av all den feilkunnskapen som finnes om stamming, som at det skyldes nervøsitet og at det er noe som kan «trenes bort».
– Gjennom #Projektprata vil vi normalisere stamming som noe enkelte bare gjør og endre det synet som finnes i dagens samfunn. Det gjør vi gjennom å prate om det! Andrea mener det er viktig at vi alle lærer oss hva stamming er og hvilke måter det kan vise seg på, da lite kunnskap fører til at mange mennesker som stammer blir møtt på en negativ måte.
– I skolen er det viktig at barn får den støtten de trenger og at det prates om stamming, ikke som noe feil eller med fokus på å øve på taleflyt, men for å normalisere det. Hvordan barn blir møtt og hvordan stammingen håndteres, kan sette grunnlaget for hvordan de ser på sin stamming dersom den fortsetter opp i voksen alder. Det å stamme er ok, sier hun.
– Man skal aldri «vente og se» om stamming eller stotring hos små barn går over av seg selv
Vanlig å skjule stammingen
Martin Aasen Wright er leder i Norsk interesseforening for stamming og løpsk tale (NIFS). Han synes Andreas prosjekt er spot on.
– Hvordan du stammer kan være veldig individuelt, men én fellesnevner er at mange forsøker å bruke triks og snarveier for å skjule at de stammer. Dette frarådes av logopeder, da det ikke hjelper på problemet.
– Et annet farlig aspekt ved dette er at det blir et misforhold mellom den du blir oppfattet som og den du selv vet at du er innerst inne. Andreas prosjekt er et godt initiativ for å minske dette misforholdet, sier han.
Wright beskriver stamming som et isfjell hvor man over vannoverflaten har den hørbare stammingen og tilleggsatferd som ofte følger med stamming, for eksempel grimaser og at man lukker øynene når man står fast på ord.
Under vannoverflaten finner man imidlertid den store delen av isfjellet som består av de tankene og følelsene som personen sitter inne med og som ikke nødvendigvis vises utad.
– Det å skjule stammingen og unngå situasjoner hvor man må snakke, kan utvikle seg til bli en negativ spiral som til syvende og sist går ut over deg selv.
– Stamming kan bli et hinder i små og store sammenhenger. Fra de helt hverdagslige situasjonene som å snakke i telefonen til mer utfordrende som for eksempel et jobbintervju eller en date. Også personer som snakker flytende kan si noe dumt eller på en feil måte, men for en som stammer tar disse tankene mer plass. Det kan føre til at du vegrer deg for enkelte situasjoner, sier han.
Lov å være nysgjerrig
Stamming er ifølge NIFS en taleflytvanske som kjennetegnes ved repetisjoner, forlengelser og blokkering av ord og ordlyder. Det anslås at rundt 50.000 nordmenn stammer.
Noe av det viktigste man kan gjøre for å bidra til at mennesker som stammer skal få en bedre hverdag, er ifølge Wright å tørre være nysgjerrig.
– Det er lov å spørre noen om hvordan det er å stamme. De aller fleste som stammer vil gjerne snakke om det, da de setter pris på at det blir tatt på alvor. Det er en form for anerkjennelse hvis du blir spurt. Dersom du stiller spørsmålet på en måte som viser at du faktisk er interessert, går lufta litt ut av ballongen. Det er også bra om man er tålmodig og gir den som stammer litt ekstra tid til å få fullføre det de ønsker å få sagt.
– Dette gjelder også for de som stammer litt mindre og som har en større grad av normal taleflyt. Selv om jeg mener det er viktig at vi som stammer også må tåle å bli litt avbrutt. Men det er forskjellige måter å bli avbrutt på. Vi ønsker å få fullført setningen, men samtidig er det naturlig med innskutte setninger i en samtale slik at det blir en naturlig dynamikk i samtalen.
- Snakk med den stammingen du har!
Til tross for at #Projektprata ikke fokuserer på hvordan man skal slutte å stamme, er budskapet ifølge Wright helt i tråd med det mange logopeder faktisk anbefaler.
– Mange logopeder bruker eksponering som en del av behandlingen. Men det å eksponere seg er en tidkrevende prosess og det finnes flere nivåer av eksponering. Det er ingen «quick fix», slik at alle må finne sitt nivå og starte der.
– Jeg stammer selv og har gått en lang vei med å eksponere meg, både offentlig gjennom lederstillingen i NIFS og privat. Innimellom kan det skje ubehagelige ting, for eksempel at man får noen dumme kommentarer, det er ikke gitt at all eksponering er en god opplevelse. Men over tid tror jeg eksponering er bra, min oppfordring til andre som stammer er derfor «snakk med den stammingen du har!».
