- Kvinner og ADHD er et viktig tema få vet noe om, og derfor ender kvinner ut med andre diagnoser, uten at noen forstår det underliggende problemet, skriver Anne Marie Fosse Teigen (53), spesialist i klinisk psykologi med fordypning i familiepsykologi, i en mail til meg i april i år.
Der blir den hengende i noen måneder, før det kommer for en dag at hun har både faglig og personlig befatning med temaet. Da vi er i kontakt igjen i august, må vi beregne tid og tålmodighet, for Fosse Teigen er i innspurten, før hun skal undervise en gruppe fagpersoner om parforhold og ADHD og tåler ikke andre distraksjoner samtidig. Hun må reservere ekstra lommer av tid til å somle eller gå tur, til bruk når motivasjonen og konsentrasjonen svikter.
– Jeg planla å ta livet mitt
Dette er også dypt personlig stoff. Noe må skrives, ikke sies ... som hvordan studietiden ved NHH ble for skolejenta som jobbet best da solen gikk ned i vest (noe ordspråket kobler til latskap). Det gjorde nærmest fysisk vondt å sitte stille ved en pult og lese, hun hadde verken viljestyrke eller konsentrasjon. Hun skammet seg enormt og våget ikke si til noen hva som var i veien.
«Jeg hadde ikke vært diagnostisert med noen psykisk lidelse fram til jeg begynte å studere, men det tok bare noen uker før jeg planla hvordan jeg kunne ta livet mitt.»
Heldigvis traff hun en sosionom ved studenthelsetjenesten som var engasjert, optimistisk på hennes vegne og ga henne pågangsmot. Semesteret etter byttet hun fra siviløkonom til psykologi, forelsket seg i læreren, fikk en venninne som hun samarbeidet tett med, og fikk gjennom dette motivasjon til å studere ved hjelp av mange kompenserende strategier.
«Etter den første depresjonen ble det likevel mange flere, i tillegg til at jeg var plaget av sosial og generell angst.»
- I årenes løp har jeg fått mange diagnoser; jeg tror jeg har vært innom de mest typiske diagnosene ADHD-kvinner ofte får. ADHD ble aldri nevnt, og selv forstod jeg heller ikke hva diagnosen innebar, eller mistenkte at den kunne ligge under de andre problemene jeg slet med, sier Fosse Teigen.
Hun var hos 11 behandlere før hun fikk diagnosen ADHD, som står for Attention Deficit Hyperactivity Disorder, oppmerksomhets- og hyperaktivitetsforstyrrelse.
Misforståtte jenter (og kvinner)
Fosse Teigen har lært mye om diagnosen siden da.
- Jeg fikk ADHD-diagnosen i 2017, som 51-åring, og har oppdaget at det ikke er uvanlig at kvinner får diagnosen sent – senere enn gutter og menn. Det har både med biologi og sosiale forventninger å gjøre, sier Fosse Teigen.
Da hun nylig underviste en gruppe fagpersoner om parforhold og ADHD, var det også flere kvinner med diagnosen til stede.
- Deres historier lignet mye på min. De handler om å oppsøke den ene behandleren etter den andre og få den ene diagnosen etter den andre, uten at noen ser helheten, sier hun.
Noen har betalt flere hundre tusen til private behandlere og utredere, fordi de har opplevd å ikke bli tatt alvorlig eller få hjelp i det offentlige helsevesenet. De forteller om hvor mye energi som går med til å prøve å leve opp til standarder for «vanlige» liv – noe de uansett ikke klarer.
Fosse Teigen viser også til Dr. Ellen B. Littman, som alt på 90-tallet var ute og formidlet at jenter med ADHD er underkjent, understudert og dermed misforstått. Feildiagnostisert og feilbehandlet.
Dette er blitt underbygget i nyere tid, og en som vet mye om dette er PhD-stipendiat stipendiat Mira Elise Glaser Holthe ved Høgskolen i Innlandet Lillehammer som har skrevet masteroppgaven «ADHD in Women». Nå skal hun gjøre en kvalitativ delstudie som en del av forskergruppen Lillehammer Neuropsychiatric Follow-Up Study (LINEUP) som har sett på dette i et kjønnsperspektiv.
- Mange kvinner får «feildiagnoser» som angst eller depresjon lenge før de får ADHD, men dette snakkes det sjelden om. Men det er etter hvert stor risiko for å utvikle angst og depresjon i tillegg, sier Glaser Holthe.
- Forskning, blant annet i LINEUP-studien, viser også at jenter med ADHD rapporterer høyere forekomst av mentale helseproblemer og kroppslige plager, sammenlignet med gutter med diagnosen, sier hun.
Dette kan, ifølge forskerne bak studien, underbygge en hypotese om at jenter med ADHD er underdiagnostisert eller feildiagnostisert.
Det samme viser funn fra forskergruppen ved Universitetet i Bergen som gjennom mange år har interessert seg spesielt for ADHD hos voksne.
Dobbeltbyrde uten diagnose
Glaser Holthe har sett på sentrale tema som betydningen av kjønnsspesifikke og sosiale faktorer – som hormoner, sosiale normer, forventninger, morsrollen og stigmatisering av diagnosen, samt hvordan det som kvinne kan oppleves å leve med ADHD.
- Det er litt forskjell i hvilke forventninger samfunnet har til kvinner versus til menn. Det er en fare for at hvis hun ikke møter de grunnleggende forventingene så kan fallhøyden bli ekstra stor – hun kan oppleve at hun mislykkes litt som kvinne, sier Glaser Holthe.
Hun forteller at kvinner er forventet å være gode til å organisere og planlegge, noe som er blant hovedutfordringene med ADHD. I tillegg blir de generelt fortsatt avfeid som emosjonelle og «hysteriske» dersom de ikke kontrollerer følelsesuttrykkene sine, og det er sosiale forventninger til at kvinner skal være flinke til å kontrollere – eller legge lokk på – følelser som ofte kan følge ADHD-problemer: sinne, utålmodighet og frustrasjon.
Når kvinner som ikke er diagnostisert med ADHD opplever å ikke få til eller bruker lang tid på hverdagslige ting, kan de reagere med gråt og sinne, og også internalisering av vansker, altså selvbebreidelse, skam og mindreverdighetsfølelse. Hvis det i tillegg bortforklares som kvinnestereotypisk, hysterisk, det at du gråter for ingenting så kan det bli en slags «minimalisering» av problemet.
Dette kan også psykiater, spesialist i psykiatri, Anne Halmøy bekrefte på vegne av forskergruppen ved Universitetet i Bergen. Som kliniker opplever hun at kvinner bruker mer tid i terapi på å snakke om egne og andres forventninger.
- Hvis vi snakker om kjønnsforskjeller så er det interessant dette med sosiale roller og forventninger. Det er noe vi også jobber mye med i behandling. Hva er egne og andres forventninger. I hvor stor grad påvirker det, sier Halmøy, som har hovedstilling som overlege ved Kronstad DPS i Bergen og bistilling som førsteamanuensis II ved Universitetet i Bergen.
- Du skal takle organisering, multitasking og passe på bursdager i familien og yte på jobben og emosjonelt oppføre deg innenfor normene av det som er vanlig. Det blir veldig mye å bære, sier hun.
Vendepunkt i voksen alder
Halmøy erfarer at terskelen er høy for kvinner for å søke utredning og hjelp for denne type problemer, fordi det er ‘bare sånn jeg er og alltid har vært ’. Når de omsider kommer gjennom systemet og inn på kontoret hennes, så har det for mange gått så langt at de føler seg mislykkede, spesielt som kvinner.
Når de først får diagnosen i voksen alder er det hjelpsomt, ikke minst fordi det er så mange sekundære følger med å ha gått et langt liv å føle seg dum, lat, udugelig og veldig kritisk til seg selv etter all den kritikken en har kjent på.
Det hadde likevel vært fint om de fikk en forklaring på det tidligere, så ville kanskje selvfølelsen vært i behold.
- Dette gjelder mange kvinner jeg møter: selvfølelsen er på bånn, skammen er enormt stor, de har masse ressurser, men føler at de ikke får det til, og de har et veldig ubehag av andres blikk på seg selv fordi de ikke forstår hvorfor det er så mange ‘banale ting’ som ikke fungerer, sier Halmøy.
Hun understreker at vi snakker om doktorgradsstudenten som ikke får til å handle mat for helgen fordi hun ikke klarer å forholde seg til butikkens åpningstider, og så havner på Deli de Luca søndag kveld i stedet. «Dette må du kunne klare», er vanskelig å ikke tenke da. Eller moren som 'glemmer' barnet midt i et bleieskift fordi hun blir avledet og begynner å rydde på kjøkkenet på veien for å hente våt-servietter.
Alt dette pinlig å snakke om, og mange føler seg ensomme med problemene. Det er derfor ofte en lettelse å møte andre som har kjent på akkurat det samme, det er i hvert fall en veldig tydelig tilbakemelding de får fra et prosjekt med gruppebehandling for voksne for ADHD.
Det er dessuten hennes erfaring når hun snakker med kvinner og noe hun selv har lurt på, om de også takler stress litt forskjellig. Og så går det i tillegg en indre stemme som kritiserer dem for dette.
- Jeg har ofte tenkt at hadde kvinner med ADHD sluppet alle disse forventningene til seg selv og andre så hadde det vært mye lettere å ta tak i en del ting. Færre ting ville blitt problematisk, avslutter hun.
Som å få lov til å begynne livet på nytt
Fosse Teigen erfarer at det verste for henne, både personlig og som psykolog, har vært at ingen terapier har hatt langtidseffekt. Behandlingen har hjulpet så lenge hun gikk til de faste timene sine, men etter avslutning har det ikke gått mange ukene eller månedene før hun var ute av balanse igjen.
- Jeg ble etter hvert mer og mer skamfull og redd for at jeg egentlig var mye mer personlighetsforstyrret enn jeg var klar over, til tross for at jeg har stabile, gode relasjoner, som jeg har beholdt gjennom livet. Jeg har virkelig kjent dyp skam rundt det å ikke klare å overvinne problemene, uansett hvor mye jeg har forsøkt, sier hun.
Etter at hun hadde gått i terapi til elleve ulike behandlere uten å bli tryggere og mer stabil, vurderte hun å slutte som psykolog. Hun ble bitter og faktisk misunnelig på de pasientene og klientene hun hadde, som gjennom sine terapier vokste og klarte ting hun selv ikke fikk til.
- Etter at jeg fikk kunnskap om hvordan ADHD kommer til uttrykk hos voksne, og forstod mekanismene bak de vanskene jeg har hatt, har jeg hatt et par år med bearbeiding og gradvis akseptering av at en del trekk ved meg ikke kommer til å forandre seg. Det har både vært en lettelse og en stor sorg, sier hun.
Sett på bakgrunn av det hun nå vet om ADHD, ser hun likevel at hun på noen viktige områder i livet har vært heldig. Hun har hatt marginer på sin side mange ganger og har fått drive med ting hun liker. Hun har en livspartner som tåler særhetene hennes, og som også har fått det bedre etter at hun fikk diagnosen. Diagnosen har gitt mening til mange fenomener i parforholdet som var uforståelige tidligere.
Dessuten har hun de årene gått i en annen type psykologisk behandling, som foregår flere ganger i uken og hvor selve terapi-settingen er strippet for distraksjoner. Det er ikke noe løst prat, alt handler om å være til stede i seg selv, samtidig som hun er i relasjon med en stødig og tålmodig følgesvenn.
- For første gang i livet blir jeg vitne til hvem jeg er når jeg ikke er overstimulert og overveldet. Det høres sikkert rart ut, men jeg har opplevd det nesten som å få lov å begynne livet på nytt, nesten som å bli kjent med meg selv slik en forelder blir kjent med sitt nyfødte barn, sier Fosse Teigen.
- Jeg fikk aldri egne barn. Jeg har alltid visst at jeg aldri ville klare å både være i jobb og være mor samtidig, og da jeg endelig ble klar, var det for sent. Iblant sørger jeg over at jeg ikke fikk oppleve den delen av livet, men samtidig kommer lettelsen. Jeg har faktisk nok – og ofte mer enn nok – med meg selv, sier hun.
Hvordan arter ADHD-symptomer og relaterte vansker seg hos kvinner?
Glaser Holthe deler generøst fra sin forskning:
- Hyperaktivitet hos jenter og voksne viser seg gjerne i form av indre uro, rastløshet, anspenthet, fikling, tankeflukt, emosjonell reaktivitet («overfølsomhet»), kroppslig og mental overaktivering og overdreven pratsomhet.
- Impulsivitet kan vise seg i form av en tendens til stadig å avbryte andre, si akkurat det som faller en inn, slite med å forutsi konsekvensene av egne handlinger og utsagn, ta lite gjennomtenkte valg og plutselig endre retning og planer for livet.
- Uoppmerksomhet kan vise seg i form av glemsomhet, underaktivering, grubling, bekymring, angst- og depresjonssymptomer (internaliserende symptomer), dagdrømming og organiseringsvansker.
Høy distraherbarhet kan resultere i slurvefeil i skole og jobb, at man går glipp av viktig informasjon, må lese ting gjentatte ganger for å få med seg meningsinnholdet, og at man underpresterer i forhold til evnenivå.
Motorisk hyperaktivitet er vanligst blant unge gutter og er det ADHD-symptomet som er minst stabilt over tid for begge kjønn. Uoppmerksomhet medfører derimot vedvarende og ofte økende funksjonsvansker med alderen. Hos jenter blir symptomer på ADHD ofte mer fremtredende i pubertetsalderen, noe som antas å ha sammenheng med økningen som da skjer i nivåene av kvinnelige kjønnshormoner og påvirker og fører til endringer i nevrotransmittersystemene som er involvert.
- Selvreguleringsvansker (eksekutive vansker) kan være blant årsakene til over- og underaktivitet, impulsivitet og uoppmerksomhet. Eksekutive vansker kan vise seg i form av problemer med å planlegge, prioritere rekkefølgen av samt igangsette oppgaver. Mange sliter med å danne seg et mentalt bilde av fremtiden, og som resultat kan hverdagen oppleves kaotisk og uforutsigbar - noe som igjen bidrar til angst.
- Struktur- og planleggingsvansker fører gjerne til at oppgaver blir gjennomført på lite organiserte måter, og mange med ADHD forteller at de føler seg «kronisk» overveldet og ute av kontroll og ofte ender opp med å bli handlingslammet.
- Motivasjonsvansker: Mange kvinner med ADHD forteller at de lett kjeder seg og mister fokus med mindre de holder på med noe de synes er spennende, utfordrende og interessant. Ofte utsettes kjedelige oppgaver til fordel for noe som gir umiddelbar belønning, eller fokuset forsvinner i det den interessante delen av en oppgave er fullført.
Dysfunksjon i motivasjons- og belønningskretsene i hjernen antas å forklare problemer med å engasjere seg i og fokusere på oppgaver som oppleves kjedelige, rutinepregede eller ustrukturerte. Motivasjonsvansker, prokrastinering («utsettelsesvanvidd») og problemer med å møte tidsfrister resulterer igjen i stress og selvbebreidelse fordi man gang på gang skuffer seg selv og andre.
- Problemer med følelsesregulering og hyppige humørsvingninger er utbredte aspekter ved ADHD og kan ha negative konsekvenser sosialt, psykologisk og i skole/jobb. Flere personer med ADHD beskriver en tendens til å oppleve og uttrykke følelser sterkere enn andre, og kan få høre at de er overdramatiske, overfølsomme og at de overreagerer.
- Lav selvfølelse og selvtillit er et utbredt og alvorlig problem blant kvinner med ADHD. Mange sliter med å forstå og forklare for seg selv og andre hvorfor de underpresterer, ikke klarer å konsentrere seg eller holde orden i hverdagen, sliter med ting som «alle andre» klarer, eller stadig havner i konflikter med andre.
I tillegg kan selvfølelsen svekkes av hyppige negative tilbakemeldinger fra omgivelsene. Gjentatte opplevelser av å mislykkes og å være annerledes uten å kunne forklare hvorfor, bidrar til risiko for å utvikle lav selvfølelse.
