Det er godt over fem år siden KK intervjuet Annja Torset Næss (38) sist. Det er umulig å ikke bli fascinert av historien hennes, og hvordan tilfeldigheter reddet livet hennes.

Annja skulle fedmeopereres i mars 2018, men da hun våknet opp fra narkosen, hadde ikke operasjonen blitt gjennomført. For synet som møtte legene overrasket: Det viste seg at Annja hadde bukhinnekreft.

Fra den dagen måtte hun bare vente på ny operasjon, hvor kreftsvulstene skulle fjernes. Den 10 timer lange operasjonen var tøff for kroppen til Annja, og det har tatt tid å komme tilbake til noenlunde god form.

Annja skulle fedmeopereres – våknet opp til beskjeden om at hun hadde kreft

KK ringer Annja for å høre hvordan det har gått de siste årene. Hun forklarer at hun må ha en kaffekopp først, da hun ikke fikk sove i natt.

- Jeg har blitt hekta på «dot art», så jeg holdt på med det i natt, sier hun og ler.

- Jeg ble helt koko i hodet

Med kaffekoppen i hånda, begynner Annja å fortelle om tiden etter kreftbehandlingen. Hun fortalte meg den gang at hun håpet at hun skulle få den etterlengtede fedmeoperasjonen til slutt. Men det skjedde aldri.

- Da jeg ble frisk, ble jeg tynn, sier hun.

Selv om hun la om kostholdet i stor grad, fikk hun også medisinen Mysimba, en såkalt «slankemedisin», i slutten av 2019, som hjalp mot matsuget.

- Den var helt grusom – kroppen min hatet den. Jeg ble helt koko i hodet.

Hun ringte til legen sin i Trondheim, og spurte om hun kunne få prøve Saxenda – en tilsvarende medisin. Legen mente at hun burde prøve Mysimba litt lenger, men Annja sa at hun hadde brukt medisinen i et halvt år, og at hun hadde blitt helt gal i hodet, så legen gikk med på at hun skulle få bytte.

- Jeg har ikke hatt lyst på godteri, så den har funket. Men snart får jeg den ikke på blå resept lenger, så da får jeg se hvor lenge jeg har råd til å fortsette.

Lege advarer mot «slankemedisin»

Mistanke om tilbakefall

Etter kreftoperasjonen har altså Annja holdt vekten nede. Bortsett fra et halvår hvor hun brått la på seg 15 kilo.

- Da fikk legene ganske panikk, og satte i gang med full screening. Da jeg fikk kreft, gikk jeg raskt opp i vekt fordi det samlet seg store mengder vann i kroppen, og jeg var så dårlig hele tiden at jeg ikke orket å bevege meg. Derfor ble de redde for at kreften var tilbake.

Heldigvis var det falsk alarm – det viste seg å være bivirkninger av en medisin hun hadde begynt på.

Hundekjøring

Annja driver «Lien husky» sammen med mannen sin, og grunnen til at hun begynte med hundekjøring for tre år siden, er veldig tilfeldig.

- Det er så teit at jeg knapt vil si det, sier hun med en latter, før hun forteller om en drøm hun hadde da hun var på Radiumhospitalet.

- Jeg drømte at jeg var ute på Finnmarksvidda, i nordlys, med et hundespann. Jeg klarte ikke å få den drømmen ut av hodet mitt, og tenkte at er det én ting jeg skal gjøre før jeg dør, så er det å skaffe meg mitt eget hundespann.

Og ettersom Annja hadde fått høre at hun hadde 6-12 måneder igjen å leve etter at kreften ble oppdaget, ville hun ikke vente lenger. Men så ble hun jo, mot alle odds, friskmeldt. Da ble ikke hundespann førsteprioritet, men hun klarte ikke å legge fra seg drømmen helt. Det var først da hun møtte mannen sin, Jan Arne, at ting begynte å skje.

- Når mannen spør kvinnen om dette, kan magiske ting skje

Delte samme drøm

Begge to var ganske nyskilt, og Jan Arne hadde vært i et forhold med en dame som ikke ville ha hund. Noe av det første han spurte Annja om, var om hun ville ha hund. «Jeg vil gjerne ha 40 hunder» svarte hun. «Fint» sa han. Og ikke så lenge etter det, begynte de å planlegge.

Først skaffet de et hundespann, og fant ut at de ønsket å drive med turisme. De åpnet «Lien husky» i fjor, og allerede den første halvannen måneden hadde de rundt 120 gjester. På vinteren kjører de hundeslede, og under vår- og høstsesongen har de barmarkskjøring (hundekjøring med vogner).

- Om gradestokken overstiger 11-12 grader, kan vi ikke kjøre, da det blir for varmt for hundene. Jan Arne og jeg gjorde et eksperiment, hvor vi tok på oss boblebukse- og jakke, og skulle jogge vår vanlige runde på fem kilometer. Det var 15 grader ute, og etter halvannen kilometer klarte vi knapt å puste – det begynte å skumme ut av munnen. Etter det har vi vært enda strengere på temperaturen, sier hun.

- Det var kjempetrist å ikke få være med den lille, overvektige rotta til siste slutt

Spesiell historie

- Hvordan møttes dere?

- Vi møttes på Torsetsundbroen, sier hun, før hun ler litt og korrigerer seg selv:

- Det var egentlig via Tinder, men vi møttes på Torsetsundbroen. Vi gikk en tur, og så sluttet vi bare aldri å gå tur. Vi snakket om livet, hva vi hadde lyst til, om vår felles lidenskap for hunder og min litt spesielle historie.

- Ja, for du har hatt veldig flaks?

- Ja, det har gått over all forventning, og jeg har ikke fått tilbakefall. Hvor langt strekker flaksen seg? spør hun tankefullt.

Annja tenker på to personer som fikk den samme kreftdiagnosen som henne, på samme tid. Begge to er døde.

- Jeg snakket med mannen min om det her om dagen. Jeg har hatt mye migreneanfall i det siste, og da blir jeg så rar og sliten. «Husk at du ikke er død» sa han, som en slags oppmuntring.

Disse tankene kan ofte inntreffe på natta når Annja sliter med å sove.

- Da kan jeg bli liggende og tenke på at dersom kreften ble oppdaget én måned senere, som hos de to som fikk diagnosen samtidig som meg, ville jeg sannsynligvis vært død nå.

Hun tar en liten tenkepause.

- Det gjør at en får lyst til å gjøre mer ut av livet sitt. Det kan jeg tenke på dager hvor jeg er skikkelig sliten, og det gir jo en slags motivasjon.

Stine og Halvdan kjørte tilfeldigvis innom Lofoten. Seks uker senere kjøpte de hus der

Skal delta i Femundløpet

Nå har Annja og Jan Arne 15 huskyer. Hun måtte tenke litt over antallet, men landet på at det er 15. Og hun har satt seg et mål: Hun skal delta i Femundløpet. Da blir det en god del trening i forkant – så langt det går. Formen hennes har vært veldig varierende helt siden kreftbehandlingen.

- Nå har jeg en periode hvor jeg sover masse. Jeg er til tider så sliten at jeg ikke engang kan ha hestehale, fordi jeg blir så sliten i nakken av å holde hodet oppe. Sånn kan ettervirkningene av kreftbehandling være.

Annja forteller at formen går veldig opp og ned. I noen perioder kan hun sove nesten døgnet rundt – som om kroppen går i dvalemodus. Andre perioder har hun mer overskudd.

Annja har opprettet en spleis for å få mulighet til å delta på Femundløpet. Hun trenger nemlig en ny slede, med en slags krakk hun kan sitte på, dersom beina blir så møre at hun ikke klarer å stå lenger. Den koster 45.000 kroner.

Kommer langt med adrenalin

- Hvordan skal du klare Femundløpet når formen er så varierende?

- Jeg må bare pushe meg gjennom det. Og jeg tror at jeg kommer til å være så full av adrenalin at det går fint. Det har aldri vært noe problem når jeg har stått på sleden, sier hun, og legger til:

- Hundene krever sitt, så jeg må ut hver dag, uansett hvor sliten jeg er, eller hvor bedritent været er. Dyra er helt avhengige av oss, men de gir så mye tilbake også. De er aldri sure, sier hun med et smil.

Annja skryter av Jan Arne som står stødig ved hennes side.

- Han er en kjempeflott mann som tar vare på meg. Jeg hadde ikke kunnet holde på med hundekjøring om det ikke var for han – dette er ikke en enmannssport.

Sammen har paret fire barn – to biologiske hver, fra tidligere forhold. De er 19, 18, 16 og 13 år – eldstemann bor i en annen by, to bor der 50 prosent, og én 100 prosent.

- Det er nok å ta seg til med mange barn og bikkjer, ler Annja.

- Barnløsheten endret livsplanen min

Mange år med oppfølging

Selv om Annja har nådd den «magiske grensa» på fem år, som man opererer med når det gjelder kreftoverlevelse, skal hun følges opp i 15 år. Én gang i året. Det er fordi krefttypen hun fikk er så sjelden, og det er så få som overlever.

- Er du stresset før kontrollene?

- Ja, da blir det fort noen glass vin, og det er nesten så jeg har behov for beroligende. Jeg blir helt på tuppa, og begynner å kjenne etter om noe føles annerledes…

Det er ikke bare frykten for tilbakefall, men de voldsomme undersøkelsene hun må igjennom.

- Det er maskiner, tromler og slanger over alt, og hele meg skal undersøkes. Det føles som et slags overgrep hver gang. Noe av det verste er å få kontrastvæske i blodet. Huden koker, tårene triller, og det kjennes ut som at jeg skal bæsje og tisse på meg samtidig. Noen beskriver det som å bli litt varme, så jeg er nok litt dramatisk, men jeg liker det ikke i det hele tatt, sier Annja, og ler litt av seg selv.

Men det viktigste er tross alt å få beskjed om at man er frisk.

- Da blir det feiring, og jeg går rett på isbar og kjøper dyr is.

- Hva sier legene om at du har trosset alle odds?

- De har ikke vært borti i et tilfelle som meg før, så det er vanskelig for dem å svare på. Men jeg har fått høre at jeg er et levende mirakel. Det må være noen som liker meg i alle fall, for statistikken er helt jævlig. Det er litt kjekt å tenke på det, på dårlige dager.