Det sies at det er når du forstår at foreldrene dine også gjør feil, at du har blitt voksen. Men selv om du har forståelse for at de er like uperfekte som det du er, kan det være vanskelig å legge bort vonde følelser eller minner fra oppveksten. Å tørre å ta dette opp med dem kan være tungt, men det kan gi dere en sterkere relasjon, og gjøre at du klarer å gi slipp.
- En kan ikke endre barndommen, men dersom du får til dialogen med familien kan du endre din livshistorie med å skrive om det vonde og vanskelige - narrativ terapi, sier Kate Elin Søyland, som er familieterapeut og daglig leder i privatpraksisen Åpen Dialog i Sandnes.
Barndommen påvirker oss mer enn vi tror
Hun forteller at hun ofte møter mennesker med opplevelser fra oppveksten som påvirker dem i det voksne liv.
- I terapirommet kan jeg se at barndommen kan påvirke voksenlivet, gjerne mer enn du liker å tro. Du tenker at du er ferdig med barndommen, men det er ikke sikkert at barndommen er ferdig med deg. Det kan være vonde opplevelser eller destruktive mønster i din opprinnelsesfamilie – eller bare mangel på dialog om det som «var» som kan hindre din livsutfoldelse, relasjoner og livskvalitet, forteller hun.
Mange snakker med foreldrene sine om ting de har opplevd, mens andre fortsetter å lide i stillhet, i frykt for hvordan et slikt oppgjør vil påvirke foreldrene.
- Noe av det tristeste jeg ser som familieterapeut er når destruktive mønster går i arv i flere generasjoner uten at de det gjelder får gjort noe med det.
Men ofte skjer også det motsatte, kanskje etter en terapitime eller en samtale der svaret tidligere har vært at «du hadde det da ikke verre enn andre barn»:
- Magiske øyeblikk i terapirommet er når en som foreldre erkjenner at gjerne ikke alt var så rosenrødt likevel i barndommen og tar selvkritikk og kommer sitt voksne barn i møte – i dialog. Det er den åpne dialogen som er helende som kan reparere gamle sår og vonde minner.
LES OGSÅ: Line (43) fant igjen sin biologiske familie
Mange begynner å se tilbake når de selv får barn
Mariann Martinussen er terapeut, coach og underviser i Lev Ditt Liv. Hun forteller at mange begynner å tenke på egen oppvekst med foreldrene når de får egne barn.
- Et oppgjør med foreldre kan presse seg frem over tid, når ulikhetene i tanker og meninger blir for store, eller glemte minner kommer til overflaten, eller at kommunikasjonen og samværet lider. Det at en selv får barn, og de blir besteforeldre, kan også være en utløsende faktor, sier hun.
Når du selv får barn, vil dine foreldres relasjon til barna dine være en annen enn den de hadde til deg. Ifølge Marthinussen kan dette vekke følelser eller savn om de for eksempel er mer tålmodige med barnebarna enn de var med deg, eller om de er for pågående, for delaktige, eller de ikke tar del i barnebarnas liv i det hele tatt.
Søyland ser også at andre store forandringer i familien, som dødsfall, sykdom, samlivsbrudd og familieforøkelse kan gjøre at du begynner å reflektere over fortiden.
- I tillegg kan hukommelsen også være selektiv, og noen kan ha en tendens til å fokusere for mye på det såre og vanskelige mens andre igjen er overdrevent positive og sier «alt var bra i min barndom!» selv om det er langt fra sannheten, sier hun.
LES OGSÅ: - Bare tanken på å møte mamma på gata gir meg panikk
Hva vil du oppnå?
Når du kjenner at det er på tide med et oppgjør eller en dypere samtale, er det noen ting det er lurt å ha tenkt gjennom, mener Marthinussen:
- Hva er intensjonen?
- Hva kan være min andel her? Hva er mine subjektive opplevelser?
- Hvordan kan dette sees fra mine foreldres perspektiv?
- Hva vil jeg oppnå med dette?
- Hva ønsker jeg av foreldrene mine? Og er det realistisk? Oppnåelig?
- For hvem er denne samtalen viktigst?
- Dersom svaret er «deg» på siste spørsmål, er det viktig å ta ansvar for at du har dine tanker, synspunkter, ønsker – men det er ikke sikkert de kan bli besvart eller møtt. Det vil avhenge av dine foreldre, deres selvinnsikt, oppfattelse av saken og deres følelser og historie, sier Marthinussen.
Et annet råd fra henne er å skrive ned det du vil si til foreldrene dine, og lese det flere ganger. Pass på å sette «jeg» foran alle verb – dette er dine følelser og tanker, og ikke den eneste sannheten.
- Kanskje skriver du det i flere versjoner, til du føler at du er ren i din hensikt, setter «jeg» foran følelsene og ikke klandrer. Det vil hjelpe deg å unngå «hvem sin skyld-dialogen», sier Marthinussen.
- En annen måte kan være å ha samtalen høyt for deg selv. Late som du snakker med dem i et speil og høre hva de kan forvente å si tilbake, og hva du vil svare. Det å øve seg på en slik dialog høyt, kan skape større klarhet i problemstillingen og følelsene.
LES OGSÅ: Minefeltet besteforeldre bør unngå
Og hva tror du at du vil få ut av det?
Hvorvidt du skal ta denne praten eller ei, kommer an på hvordan fortiden påvirker deg. Dersom tidligere opplevelser gjør deres relasjon eller kommunikasjon vanskelig i dag, kan dette bli bedre om du tar opp det som gnager.
Et oppgjør med foreldre kan skape klarhet i forventninger, skuffelser, tanker og frustrasjon som ikke har vært satt ord på eller kommunisert tydelig, forteller Marthinussen. Dersom begge parter er interessert i å få et bedre forhold, vil en dypere samtale rundt et vanskelig tema kunne styrke båndene mellom dere.
- Dersom du klarer å ha et «voksent» øye med deg i dine refleksjoner og opplevelser fra tilbake i tid, og se dine foreldre uten ifra, gjennom sine sår og begrensninger, kan det være at det er lite hensiktsmessig å klandre ytterligere. sier hun.
Reagerer foreldrene dine ofte med sinne og sårhet, eller ved å ta en offerrolle, er det heller ikke sikkert det er særlig hensiktsmessig å starte opp en dialog om fortiden.
- Er dine foreldre åpne, reflekterte og modne mennesker som du opplever at kan tåle både kritikk og ros, og setter pris på læring vil en dialog om såre ting kunne være hensiktsmessig, mener Marthinussen.
LES OGSÅ: Fem historier om utrolige foreldre
Vær tydelig
Søyland minner om at selv søsken kan oppleve barndommen sin som så forskjellige at det er vanskelig å skjønne at de faktisk har vokst opp sammen. Fortell din historie. Vær klar og tydelig ovenfor foreldrene dine, så de forstår hva du prøver å fortelle og hvordan du har opplevd ting, om du først bestemmer deg for å ta det opp.
- Ulike personligheter vil gjerne velge ulik strategi, noen er veldig konfronterende og faren er da at det kan gjør mer skade enn godt. Andre er veldig konfliktsky og tenker at foreldrene ikke ville klart en slik konfrontasjon, og lar enten vær å si noe eller pakker det altfor mye inn sånn at foreldrene kanskje ikke får med seg poenget.
- Tenk også gjennom hva som kjennetegner din opprinnelsesfamilie. Er dere en åpen eller mer lukka familie? Og hva håper du kommer ut av den dønn ærlige samtalen?
Det er dessuten viktig å være klar over at det ikke er sikkert foreldrene dine er helt åpne for å ta imot med en gang. Det kan ta tid før de helt aksepterer det du forteller rundt det som har skjedd.
- Det kan like gjerne være at mor stormer ut av terapirommet fordi det blir for vanskelig, sier Søyland.
Etter en stund ser du kanskje at det du har sagt har festet seg, og vært bearbeidet. Mor forteller deg kanskje - eller viser tegn til - at hun forstår. Å anerkjenne den andres følelser og livshistorie er kraftfulle saker. Du kan også prøve å forstå henne, uten at du glatter over dine sår.
Etter en stund ser du kanskje at det du har sagt har festet seg, og vært bearbeidet. Hun forteller deg kanskje, eller viser tegn til, at hun forstår.
LES OGSÅ: Slik hjelper du barnet til god selvtillit
Kan gi nytt liv til relasjonen og til din livskvalitet
Er det vanskelig å ta praten hjemme i stua, kan det gjøres hos en familieterapeut. Du kan også heller velge å skrive ned det du går og bærer på, og gi foreldrene dine et brev. Få med at dette er din side av saken, og at det selvfølgelig ikke er den eneste, men at du nå trenger å sette ord på det du har opplevd for å komme videre.
Ønsker du en mer forsiktig tilnærming kan du stille foreldrene dine noen åpne spørsmål, for å få deres opplevelse av hva som har skjedd.
- Når du lytter til dem uten å forsøke å korrigere på deres historie vil det kunne være begynnelsen på en dialog som også vil kunne tåle mer vanskelige ting, sier Søyland.
LES OGSÅ: Er dere klare for å få barn?
Ikke alltid mulig å nå igjennom
Det er imidlertid ikke alle som er åpne for fortiden, og for å lytte og prøve og forstå din opplevelse av ting i din barndom.
- Da blir den som pirker i «det usagte» ofte problemet «Rart at du er så misfornøyd, ingen av dine søsken klager!» Når det også er forhold som alkoholmisbruk, psykiske lidelser, psykisk forsvarsmekanismer eller noe annet, kan det være at du aldri blir hørt, sier Søyland.
Om foreldrene dine ikke vil eller makter å ta det du sliter med innover seg, kan det hjelpe å snakke med noen andre om det du har opplevd, og bearbeide det på den måten. Å lide i stillhet er sjeldent løsningen.
- En ting er i alle fall helt sikkert, etter å ha jobbet som familieterapeut i mange år ser jeg at det er noe i alle familier. Spørsmålet er vel mer hva gjør du med det. Og hva det gjør med deg.
